Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Visesang kan få en til å føle sol og sommer enda det er snø og vinter.
Det er ting som ikke forandrer seg noe særlig fra det ene århundre til det andre, eller tredje: nemlig kunstnerens opptatthet av kjærlighet, fyll og død. Slik var det også med Carl Michael Bellman, som levde fra 1740-95. Sin første Bellman-konsert holdt Sangselskabet Guldbergs Akademiske Kor allerede i 1918. Så det var nok 2. generasjonsavkommet som toget inn og fylte teaterscenen en fredag i 1999. 34 pingvinmenn i hvite skjortebryst og med adamsepler som skled taktfast opp og ned under åpne struper.
De sang av full hals: «Nå, ä nu all» og «Gubben Noak» og «Fram med basfiolen». De sang av glede: «Solen Glimmar», «Liksom en Herdinna» og «Glimmande Nymf». De ropte av lengsel: «Ulla, min Ulla».
Og deres bønner ble hørt: Ikke fra himmelen, men fra salen dukket fagre kvinner fram – kledd i kjoler med fargetoner fra hele regnbuen. For det var ikke bare én Ulla som kom, men hele 13 ullaer i Norsk Dame-Ensemble. Pingvinene satte seg forbauset ned og lot seg forføre av vakre stemmer og melodier: «Wien, Wien» og «The lonely goathead» og «Wienerbrød tango». Da «Disneymedley» ble sunget, lukket mennene øynene og drømte seg tilbake til barndommen. På netthinna spratt i all sin lekenhet Mickey, Donald, Bambi og alle de andre tegneserievennene fra Andeby.
Skjønne kvinner, sommer og hav. Det var også noe Evert Taube var opptatt av – som så mange før ham og etter ham. Som seg hør og bør var det en svensk trubadur som tolket visene til sin landsmann: Gøran Fristorp kom inn på scenen i grå dress, gråstripete vest og skjorte uten slips. Han var en smule forkjølet, men våget seg allikevel til å synge og klimpre på gitaren, og den ene visa fulgte den andre. Tonefølget fikk gitaren hans av en lutt, spilt av Martin Haug. Musikk kan gjøre underverker: Plutselig ble publikum løftet vekk fra mørket, snøen og kulda i januar og landet i en blomstrende sommereng i juli. Der var det dansende, lettbente menn og nynnende, brunbente kvinner med blomsterkrans i håret. Alt bruset, både blodet og havet. Og havet var like blått som himmelen. Og det vart sol. Og livet var en lek.
Sommeren er dessverre så altfor kort. Pingvinene reiste seg og rettet litt på snippkjolen – og pelspussingen fikk tankene til å vandre mot isødet på Nordpolen. Fra den polen til vinmonopolet kan reisen være lang, men en drikkevise gjør reisetida utrolig kort. Sangselskabet Guldbergs Akademiske Kor stilte seg tett i tett – i en halvsirkel – rundt den eneste høna i kurven, nemlig dirigenten Margrethe Ek. Ved et lite rundt bord satt herremennene Torud og Andersen med vin i høye stettglass, kandelaber med levende lys og en hodeskalle. De var kveldens konfransierer, og hadde fått en ekstrajobb: å underholde og binde forestillingen sammen med små og morsomme historier.
Dirigenten hevet armene og så stemte pingvinene i: «Märk hur», «Supa Klockan», «Drick ur dit Glas» og «Är jag född». Og da hadde de sunget om livets – for noen – kanskje tre viktigste ting: kjærligheten, fylla og døden. Og Fredmans Epistel No 13, 35, 7, 48, 80, 72, 71, 2, 82, 25, 81, 10, 30 og 16 var blitt sunget, samtidig som vi alle sammen hadde blitt noen timer eldre.
Så kjære Carl Michael Bellman, slipp armen rundt Ulla Winblad og «Drick ur ditt glas, se döden på dig väntar».
Publisert i Klassekampen.