Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Hvor er kua i den grønne eng?

Herregud, her må en stakkar stå opp før fanden har fått sko på seg. Kan du tenke deg noe verre enn å bli revet ut av senga lenge før hanen galer? Endelig har det blitt varmt under dyna og en er langt inni den skjønneste søvn, så kimer den helsikes klokka og river en ut av både søvnen og dyna. Og så er det å sette føttene ned på det iskalde gulvet, og ta på seg tøyfillene i en fei før en fryser av seg både det ene og og det andre. Ned på kjøkkenet og få fyr i svartovnen. Kaffelars på plata og brødet på fjøla. Jada, det blir å drøvtygge et par brødskiver og slurpe i seg en kopp kaffe småhutrende og i halvsøvnen. Så er det ingen vei tilbake, ut må jeg.

Ut i vinterkulda. Den iskalde vinden piper rundt veggene og snøen laver ned. Det er bekmørkt ute og garanatert bekmørkt inni kroppen mi klokka fem om morgen. Jeg vasser i knehøy snø og beina finner av gammel vane fram til fjøsdøra. Det rauter der inne. Den slitte melkekrakken står på sin faste plass i hjørnet, og jeg setter meg ned og legger hodet inntil den store og varme kukroppen. Så drar jeg i spenene og melka synger i spannet. Dette har jeg gjort tusen ganger før, og jeg kjenner at fingrene gjør jobben sin helt av seg selv. Jeg lukker øynene og drømmer meg tilbake til senga, og sovner nesten der jeg sitter. Kroppen min er tung og døsig. Så er kua Storogo ferdig og melkespannet tømmer før neste ku skal til pers. Det er a’ Veslemøy. Hun er ikke god. Hun og jeg går ikke godt i lag. Jeg setter meg ned ved siden av henne, og merker at hun snur hodet for å se på meg, men jeg later som om jeg ikke ser henne. Jeg orker ikke å se de store, sinte og mørkebrune øynene hennes. Hun sparker med bakbeina og slår etter meg med halen. Prøver å bli kvitt meg, men den gang ei.

– Stå stille di dumme ku, roper jeg og drar hardere i spenene enn jeg egentlig vil. Hun rauter høyt – sikkert av smerte og sinne. Jeg legger hodet inntil og prøver å tenke at dette er ei helt annen ku, men den utrolige kroppen får meg ikke til å glemme hvem hun er.

– Så, sier jeg, – la meg bli ferdig med deg.

Ut av denne kukroppen kommer det vel bare surmelk, tenker jeg og smiler og kjenner at nå er gudskjelov juret tomt for denne gang. Dumme ku, dumme høst, dumme november og dumme meg, tenker jeg og slår fjøsdøra hardt igjen.

Er det noe rart at melka blir sur med et slikt kvinnemenneske. Hun er den verste budeia ei ku kan tenke seg. Morgengretten til tusen og så hardhendt. Her er det ikke mye ømhet og omsorg å få av det tobeinte kreket der. Og huttetu, sånn som hun ser ut. Øyer så smale som brevsprekker. Tjafsete hår og et forkle som har sett bedre dager. Jeg har ikke bedt henne om å stå opp. Jeg har ikke bedt om å bli melket. Og så kald hun er på fingrene! Jeg har ikke bedt om å komme til denne familien. Jeg er bare ei umælende ku. Ei ku som må stå her på båsen om jeg vil eller ei. Kommer ikke våren snart, slik at jeg kan være ute og gresse hele dagen. Å få slå de innpåslitne fluene med et elegant slag med halen. Å få se de spillevende kalvene hoppe og danse rundt på vollen. Å få flørte litt med den olme oksen. Bare litt. Bare litt og veldig diskre.

Æsj, vinteren er så lang. Jeg er fanget. Lenket fast i en bås. I et lite fjøs. Jeg er en slave. Som bare skal gi og gi. Melk og kjøtt. Og huden min tar dem vel også til slutt. Jeg har ingen fri vilje. Men jeg har et temperament uten like, og jeg skal tippe den surpadda av krakken en vakker dag. Så skal hun få stå her på alle fire, tjoret med et tjukt tau og så skal jeg sitte på krakken og melke henne. Ha, så skal vi se hvem sin melkebøtte som ble fullest. Mø, jeg må le. Se og bli ferdig, da, trege budeie. Få litt mer fart på de late og kalde fingrene dine. Dumme kjerring, dumme høst, dumme november og dumme meg, tenker kua Veslemøy og føler seg med ett så tom – og alene….

Publisert i Klassekampen