Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Han var ung og sterk. Han fant ei tomt, og stakk spaden dypt i den mørke jorda. Han gravde fra morgen til kveld. Han svettet og fikk træler i håndflatene. Han dro en skitten hånd gjennom den viltre luggen, og fikk jord i ansiktet og under neglene. Han lot tankene vandre mens han grov. Han drømte. Han så for seg et drømmehus. Et solgult hus med hvitmalte vinduskarmer. Han så en grønn plen og klatreroser som vokste langs veggen i ly for vinden. Han så for seg glade unger som hoppet, stupte kråke og sparket fotball, og ei kone som lukte i grønnsaksbedet like ved. Han stakk spaden i jorda og grov videre. Ivrig og utålmodig.
En mur bygget seg opp. En grunnmur av lecablokker. Han satte blokkene som legoklosser i den mørke jorda, mens sementblanderen mol knasende og iltert i bakgrunnen. Den hadde en rund, umettelig kjeft, som hele tida maste om mer og mer. Han skuffet inn sement, sand og vann, og helte den fuktige, tunge massen ut igjen på trillebåren. Han lukket øynene og så den lille familien sitte på terrassen i solskinnet og spise middag. Han hørte knivene og gaflene som klirret mot tallerkenene. Han kjente smaken av kaldt øl som rant fra munnen og ned i spiserøret. Han svelget, og hentet fram termosen fra ryggsekken. Han fylte plastikkoppen full av kaffe, og drakk små slurker av den glovarme drikken. Han kjente at det gjorde godt.
Han kom hver ettermiddag eter jobben for å se hvor langt snekkerne hadde kommet: først reisverket, så panelen, så isolering. Vinduer og dører kom på plass. Han lette på fargekartet etter den mest solgule fargen, og kjøpte inn store spann med maling. Og huset skinte snart om kapp med sola. Han synes han hadde det fineste huset på feltet, og gledet seg til hver ettermiddag for å arbeide med nybygget. Og kona stilte opp. Hun lakket og sydde gardiner. De kjøpte møbler og grønne planter, og flyttet inn i et hus som luktet nytt. De var unge og framtida lå foran dem – full av travle dager og rolige kvelder.
Årene gikk og huset fikk en matt, gul overflate – merket av vær og vind. En kveld gikk han ut og malte en stor T på hver av de fire husveggene. Så malte han med små, fete blokkbokstaver: trofasthet, tillit, trygghet og tilhørighet. Han lukket øynene og følte at verden raste sammen under føttene hans. Han følte seg seg kraftløs, trist og tom. Så gikk han ned i kjelleren og hentet verktøykassa si. Han gikk først løs på veggen, hvor han hadde malt trofasthet. Plank for plank ble fjernet, og snart blåste det kaldt inn i huset. Så gikk han løs på veggen, hvor det stod tillit. Snart stod bare det spinkle reisverket igjen. Trygghet- og tilhørighetsveggene fikk samme behandling, og det nakne huset skalv. Han gikk noen skritt tilbake. Tårene lagde skitne striper i ansiktet, håret var klissvått og hendene var blodige.
Han nærmet seg sakte det spinkle huset. Så tok han et siste krafttak og slo til. Den ene veggen knakk sammen, og så fulgte de andre veggene med. De klarte ikke å holde seg oppreist, og knelte sakte sammen. Et voldsomt brak hørtes, og huset lå snart i en stor haug med planker som sprikte i alle retninger. Han holdt seg for ørene og lukket øynene. Så ble det helt stille og han nærmet seg forsiktig sitt livsverk. Huset som han hadde lagt så mye av seg selv i – sin tid, sin interesse og sin innsats.
Han satte en fyrstikk bort til og så etter at ilden fikk skikkelig tak i det tørre treverket. Så snudde han ryggen til og fjernet seg sakte fra den knitrende varmen. Han gikk og tok med seg fotida …. inn i framtida.
Publisert i Klassekampen.