Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Det er mange måter å bli stukket på, men kanskje det beste er å bli stukket av blodgivernåla?
Et stikk. Og så ett til. Først i fingeren og så i armen. I går satte jeg virkelig spor etter meg. Helt fra inngangen til sentralsykehuset, bortover i resepsjonen, forbi kantina, inn i heisen og bortover korridoren i fjerde etasje. En stor dam ble det etter meg, deg jeg satt og fylte ut skjemaet. Så videre inn på forkontoret, fram til en stol, hvor det første stikket fant sted. Og så fortsatte fotmerkene fram til liggestolen, og der fikk støvlene dryppet fra seg. En stor søledam ble det ved stolenden.
Plutselig ble jeg forvandlet til vaskepersonalets skrekk, hvert av mine mange fotavtrykk hadde etterlatt seg et vått, svart sølemønster. Jeg syntes det var flaut å markere seg på denne måten, men de blide sykesøstrene bare smilte og sjøl satte jeg all skylda på været og de kraftige støvlesålene med sine mange spor på kryss og tvers. Heldig for meg at jeg ikke var en ettersøkt storforbryter med en skokk politietterforskere i hælene -jeg hadde nemlig vært et lett bytte.
Så lå vi der: to menn – en ung og en litt eldre – og så meg da, sånn midt i mellom, og ble tappet. Gjennom en hul nål, ned i en tynn, kveilende slange og ut i en gjennomsiktig plastpose, som beveget seg opp og ned ved hjelp av en sindig mekanisk anordning. Blodet fløt i en jevn, fin strøm uten noen form for kraftanstrengelse fra min side. Jeg bare lå der og kikket ut på alle de vakre høstfargene som tegnet et vakkert maleri av Bragernesåsen.
Det er koselig å være blodgiver på Buskerud sentralsykehus. Jeg går alltid med lette skritt opp dit, og føler at både jeg – og ikke minst blodet mitt – er hjertelig velkommen. Spennende er det hver gang å se hvor høy blodprosenten er, og er den høy, føler jeg meg plutselig utrolig sprek og blodfull. Det sprenger på, og jeg ser fram til å årelates. Så blir armens midtre og indre parti renset og en spiss nål stukket inn med nennsom kvinnehånd, og så kan man bare lukke øynene og slappe av. Kanskje åpner jeg også øynene og nikker bifallende til sidekameraten, lar blikket gli sløvt fra potteplantene i vinduskarmen til de koselige bildene på veggen i dette rommet, hvor vi gir og får. Servering får vi også, vi blodgivere. Gul saft. Kald og passe oppblandet. Bedre saft får jeg ingen andre steder. For dette frivillige blodtapet, som plaster på såret kan man kanskje si, får vi gaver: Vi kan velge mellom håndklær, t-skjorter, sokker, kulepenner, toalettmapper, sekk, paraply eller vinglass, naturligvis til vin med en rød farge. De fleste gavene er i hvitt med røde, små bloddråper på. Eller hvis du foretrekker klingende mynt, så kan du få det. Etter 20 år var det nylig et lite lønnshopp på 15 kroner. Og ikke nok med dette gavedrysset, jerntabletter vanker det også. To forskjellige typerå velge i.
Tida går fort i godt selskap, heter det, for klokka som varsler at posen er fylt, ringer etter en kort stund. Og så kommer sykesøsteren springende så fort hun kan i de hvite treskoene sine. Maskinen blir koblet ut, og et par-tre reagensrør til kontrollprøver blir fylt i. og så er man ferdig med den lille samfunnsinnsatsen, og det er dessverre hele tre måneder til neste gang man kan komme på besøk. Det er kanskje forbudt å reklamere, men jeg tar sjansen likevel. Bli blodgiver. Straks i denne stund. Det er bare å ta en telefon til Blodbanken, eller møt opp personlig for å vise fram din blodfulle, friske kropp. Du gir noen bloddråper, redder kanskje ett eller flere liv, samtidig som du sjøl får en helsesjekk i ny og ne, kan man ønske seg mer? Farlig er det heller ikke, de snille sykesøsterne er slett ikke forkledde vampyrer. Og de små stikkene i finger og arm gror nesten med en gang. Og blodtapet fyller du fort opp ijgen.
Så fulgte jeg mine egne tørkede sølespor, de var som veivisere og jeg fant lett veien ut igjen. Ut i den friske høstlufta. Og ruslet fornøyd hjem – en halv liter lettere.
Publisert i Klassekampen.