Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Myke menn får omsorg og oppmerksomhet.
Jeg har noen fine arbeidskamerater – enkelte av mennene er nemlig helt spesielle. Kvinner påberoper seg egenskaper som innlevelse, nærhet, omsorg, sympati, ærlighet, åpenhet og mange flere av disse såkalte myke verdiene. Samtidig som vi tror at gutta klatrer hensynsløst oppover karrierestigen, uten å se seg verken til venstre eller høyre. Med ei nese som vender oppover og med en medfødt dristighet, bryr de seg heller ikke om noen av trinna i stigen er litt morkne og usikre. De trinna hopper vi elegant over – spenstige som de er – eller reparerer dem i en fei, for det er jo ingen sak for hankjønnet som nesten er født med hammer og vinkeljern i hånda. Klatringa går som regel som en lek, for den fysiske utfordringa tar de som en mann, det vil si en forvokst guttunge, hvor de fleste hindringer hoppes over, tas med ei klype salt eller et lite skuldertrekk – for alt blir bagateller i den store sammenheng. Eller hva?
Menn kan kanskje sammenliknes med tomater? Man må klemme litt på dem for å kjenne om de er harde eller bløte. Og først etter å ha smakt på dem, kan vi finne ut om de også er søte. Søte og mye menn, sure og harde kvinner. Harde menn og myke kvinner. Eller en blanding av myk og hard. Nå har jeg sjøl fått oppleve go’sida, innsida, myksida til mang en mann. Først én, så én til, og så enda én, det ble et lite knippe til slutt. De er slett ikke verst, gutta, noe jeg vel visste fra før av også, men det er alltid fint med en repetisjon. For «repetisjon er kunnskapens mor» heter det i en gammel pedagogisk regel. Vel, de har kommet med oppmuntrende ord, et klapp på skulderen og gitt meg et ekstra puff i ryggen. Ja, en trygghet har jeg fått av disse mennene, når jeg har beveget meg ut på tynn is. En redningsbøye er alltid god å ha, for jeg vet at under isen lurer det mørke og kalde vannet. Jentene har noen ganger stått på land, stumme og bivånet alt derfra. Og det var slett ingen hylende tegneseriejenter, for de lot seg ikke skremme av ei lita snømus, som pilte foran beina deres. Eller kanskje de ikke la merke til den hvite musa som nesten gikk i ett med snøen?
Hvite mus fikk to grupper med studenter. De skulle trene dem til å finne veien ut av en labyrint. Den ene gruppa fikk spesielt utvalgte og «intelligente» mus, men den andre studentgruppa fikk helt alminnelige mus, såkalte «dumme» mus. Alle studentene visste hvilke mus – smarte eller dumme – de skulle trene. Da treningsperioden var over, hadde alle de «intelligente» musene lært å finne fram i labyrinten, men ingen av de «dumme» musene klarte dette. Noen av de «dumme» orket ikke en gang å gå ut av buret sitt. Studentene visste ikke at alle musene var like, de var alle sammen like dumme eller skal vi heller si smarte og intelligente.
Hva forteller dette eksperimentet? Jo, at tingene har lett for å falle ut etter våre forventninger – at våre forventninger lar seg innfri i kraft av seg sjøl. Den som stadig får høre at en er dum og mislykket, vil vise en oppførsel som gir andre grunn til å opprettholde sitt negative syn. Tilsvarende virker positive forventninger på en fremmende og utviklende måte. De fleste mennesker vil leve opp til andres forventninger, dårlige eller gode. Å bryte slike onde eller gode sirkler kan være svært vanskelig. Lar det seg gjøre?
Fra mus til menn. Så hvis jeg nå påstår at de fleste menn slett ikke er harde og hensynsløse., egoistiske og brautende, at deres firkantede kropper ikke alltid signaliserer de negative, såkalte harde verdier, men at de har masse myke verdier i seg, vil jeg de klare å bryte den onde sirkelen full av gamle myter og fordommer om mannen?
Publisert i Klassekampen.