Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

På symøte kan skrala gå – i et mærrasig noen ganger.

Noen gjør det ikke. Noen gjør det. De ler. De ler av ordet symøte og alt hva det må innbefatte. Da vet de ikke hva de gjør, mener nå jeg. Neste gang noen ler av oss symøteister, håper jeg de blir møtt med et advarselskilt: «Den som ler sist, ler best».

Jeg er overbevist om at latteren skyldes misunnelse. Gutta har kanskje sine sammenkomster med jakt og fiske og grove vitser – eller de har ingenting, bare lunsjpausen på jobben, hvor de kanskje kan få utløp for sine frustrasjoner. Vi jenter kan ha venninnesammenkomster, som vi kaller symøte eller noe annet. Og hvem er det som går på såkalte parties med Kari Trestakk, Tupperware og Oriflame? Jeg tror ikke det har vært mange mannebein innom der.

Vi jenter har ofte den glede av å høre at vi er mer sosiale av oss enn det motsatte kjønn, og det stemmer kanskje? Ikke vet jeg, men jeg tør påstå at kvinner i lag er sosialt. Og det er som oftest morsomt. Det er et forum for meningsutveksling, og for mer eller mindre uskyldig slærving om kjente og ukjente. Her kan vi sette alt under debatt, både enkeltindivider og samfunnets sosiale, politiske og økonomiske sider. Alvor og skjemt i en skikkelig tugge. Om strikketøy og sytøy kanskje er en saga blott eller blir liggende urørt i posen sin hele kvelden, som enkelte symøtenavn som for eksempel «Nålens hvile»hentyder, så hviler ikke snakketøyet. For det er terapi å være ei av mange på et symøte. Her er det vi treffes, en sammensveiset flokk, som liker å være sammen, er trygge på hverandre og kan la skravla gå – i et merrasig, vil noen kanskje si. Eller vi kan komme med halvkvedede setninger, og venninnene forstår uten at vi behøver å bruke så mange ord og fakter. Vi er på bølgelengde. Det er mentalt helsebot. Vår psyke får et oppsving, om det så bare er for noen kveldstimer.

Det fysiske får også sin del. Kroppen trenger også omsorg, og da har vi kommet til riktig bord. For det er himmelsk å være gjest, og kveldskosen smaker ekstra godt for ei husmor som resten av uka har spurt seg sjøl om hva hun skal sette på middagsbordet, som både er rimelig, sunt og godt. Tenk å komme til dekket bord med ferdiglaget mat. På våre symøter får vi servert full middag, etterfulgt av kaffe og kaker – det er ikke småtterier. Å titulere seg symøtevertinne kan være nesten like moro. Utfordringen ligger i å kunne servere en helt ny rett, som ingen i forsamlinga har smakt før. Så ei uke før symøte skal finne sted, går man til aksjon med en stor porsjon tiltakslyst: blar i kokebøker og lar seg friste av de søteste kakeoppskrifter. Her skal det serveres lekkerbiskener. For det vet man, at den kvelden kommer det damer med friske smaksløker og glupsk appetitt.

Moro kan det også være å befrakte seg til symøte, iallfall for meg, da hele 3/4 av våre symøter avholdes i den vakre Lierbygda – dit hvor bussen kjører heller sjelden. Er det ingen buss eller bil innen rekkevidde, får man bruke fantasien: En gang lånte jeg firmamoppen: hadde massevis med avispapir under regnjakka og frøs nesten i hjel før jeg kom fram. Eller jeg har brukt motorsykkel, og er da bedre utstyrt klesmessig. Vanlig tråsykkel går også an – man blir garantert god og varm oppover de seige Lierbakkene. Eller jeg har haiket, med store og små biler, med og uten fisk i. Fram kommer man, bare man vil, for man sluntrer ikke unna et symøte. For vi gleder oss. Til symøtekvelden. Både til maten og praten. Til denne hyggestunden i fred og ro, over duftende gryter og varmende stearinlys. Så nå håper jeg ingen gjør det lenger. Ler! Av symøte.

Publisert i Klassekampen.