Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Ei strand. En palme. Et hav å hoppe uti. Eller vasse sakte, sakte. Å kjenne vannet krype oppover kroppen. Og så endelig bestemme seg. Legge på svøm. Utover. Utover. Til verdens ende. Helt til man ikke lenger hører palmesuset. Inne fra stranda.
Fotspor i sand. Som forsvinner i vann. Fotsporene blir der en kort stund. Så kommer det en bølge. Så én til. De visker lett ut sporene. Men nye spor kan lages. Fotspor som forsvinner ut i vannet. Andre spor kommer fra vannet og inn på land. Slik går føttenes avtrykk – fram og tilbake. Tilbake og fram.
Gamlebyen i Puerto del Carmen. Hvite hus og leiligheter hviler i skråningen med ansiktet vendt mot sola. I havna er både fiskebåter og lystbåter ankret opp, og langs havet er det fine turmuligheter for dem som ønsker å spasere, jogge eller sykle. Og været er varmt med en vind som puster deg i nakken. Hvis du har medvind.
Veien snor seg som en grå stålorm i vulkanlandskapet i nasjonalparken Timanfaya. Det har vært flere vulkanutbrudd, og ingen vet når neste vil komme. Her får ingen lov til å plukke med seg steiner. Veien i månelandskapet fører oss til El Diablo – djevelen – den eneste restauranten i området.
Ved restauranten får de besøkende demonstrert vulkanens krefter. Vann blir helt i rør, og plutselig høres et smell og det varme vannet spruter til værs i en høy søyle. En helt spesiell og naturlig dusj.
Et fantasidyr? En drage? Det er ikke godt å si eller å se. Jeg tror det er en drage som spyr ut ild. Akkurat som vulkanen i bakgrunnen gjør når den blir sint nok. Men så lenge vi var der så vi verken ild fra dragen eller fra vulkanen. Heldigvis.
Lady in red synger Chris De Burgh. Og her sitter en kvinne som er rød fra topp til tå. Håret, singlet, bukse, joggesko, ja, selv korken på flaska er i rødt. Tror jeg vet yndlingsfargen hennes?
Flyene på Lanzarote snitter hodene når de lander og tar av. Veldig spesielt å nesten kunne ta på flyene som svever rett over oss. Men det er nok høyere enn det ser ut til, der vi står – små, små mennesker på turveien ved flyplassen.
Flyet svever så elegant. Under den blå himmelen med lette skyer på. Nærmere og nærmere kommer den. Lavere og lavere.
Og plutselig er den rett over oss. Vi dukker. Helt automatisk. Vi får bakoversveis. Og vips, så har den passert og lander trygt noen hundre meter unna.
Etter alle opplevelsene smaker det alltid med mat. Både en lett tunfisksalat eller en saftig biff. En pasta eller en paella. Og ett glass eller flere av den lokale vinen. Så lar vi maten stilne praten.
