Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Etter vår kommer vinter. Og etter alderdom kommer barndom – i form av senilitet. Prøysens «I bakvendtland» kan kanskje være sangen til ære for årets vinter (1998) her sørpå. Februar har gått over i historien som den varmeste på 200 år, så jeg regner med at denne litt spesielle vintermåneden er en engangsopplevelse for meg og noen til. Selv om jeg er glad i å ha brede slalomski og smale langrennski på beina, må jeg innrømme at jeg har likt den milde måneden. Så uventet og hyggelig. Tynn ytterjakke, hender uten hansker og sko på beina. Og med ei sol så rund og blid på skyfri himmel. Deilig, selv for et menneske som nesten er født med ski på beina.
Kanskje vi en gang i blant skulle besøkt bakvendtland? At vi en gang i blant skulle gjort ting i omvendt rekkefølge. At vi kunne snudd opp ned på tilværelsen. At vi kunne tatt slutten først og begynnelsen til slutt. For eksempel invitere til gjestebud og synge takk for maten-sangen, så spise dessert, så hovedrett, deretter forrett, for så til slutt å synge velkommen til bords-sangen. Noen av gjestene hadde garantert blitt forbauset, noen ergerlige, mens andre igjen ville synes det var et artig påfunn. Men uansett ville måltidet sikkert ikke gå så lett i glemmeboka – spesielt visst det i tillegg ble servert et velsmakende måltid.
Eller hvorfor ikke stille på jobben med strikkejakka bak fram, og knappene pent kneppet igjen nedover ryggen. Og for virkelig å markere den spesielle og annerledes dagen, satt en sort tversoversløyfe i halsen, naturligvis bak fram. Så kan du i tillegg spise middag i lunsjen. En stor middagstallerken med velduftende saus, som vil sette kollegenes grovbrødskiver, inneklemt i matpapir, i skyggen. Hvis du føler at kollegene sender deg rare blikk med spørsmål om du er riktig vel bevart, bør du lukke øynene for den slags småligheter og sende ditt aller vakreste smil tilbake. Du bør være stolt av deg selv, for det er alltid vanskelig å ikke være som alle andre. Å skille seg ut. Å være en original fargeklatt i en grå masse. Å gjøre noe annet enn det folk venter av en. Å gjøre noe annet enn det du selv venter av deg selv. Å oppføre seg annerledes – å gå mot strømmen – krever nesten større mot enn å prøve seg som skiflyver i Vikersundbakken i stiv kuling. Eller delta i den olympiske risikosportsgreinen, som er å gå baklengs rundt i travle bygater.
Så kan man spørre seg selv om hva vitsen er med en slik oppførsel? Man behøver jo ikke å bli helt ekstrem i sin gjøren og laden. I bakvendtland er de også fornøyd med bitte små forandringer: Prøv en annen vei hjem fra jobben, gå en omvei eller en snarvei. Spiser du alltid søndagsmiddagen hjemme hos hu’ mor, kan du i stedet invitere henne til middag neste søndag. Da vet iallfall jeg om ei som blir glad. Og du som har det rotete skrivebordet, slik at Marit vaskekone ikke kommer til med støvkluten sin, rydd og gi henne et øde skrivebordlandskap, slik at støvkluten virkelig får tatt seg en skikkelig svingom på sin «nye» tumleplass.
Og til deg som spretter opp som en gummiball hver søndag morgen og løper yr og glad ut i skogen, slik at du får morgendugg på joggeskoene. Legg deg ned igjen, kryp under dyna, lag deg en kopp med et eller annet varmt i, og slapp av helt til morgen går over i formiddag. Og til deg som sover til langt på dag hver helg: Stå opp og gå barbeint i gresset og hør fuglene med sine trillende fløytelåter vekke opp resten av dyrene i skogen. Gå hjem, frisk og opplagt, og sitt lenge ved frokostbordet. Tygg langsomt og kos deg med avisa og det bløtkokte egget.
Og når du synes ferien i bakvendtland har vart lenge nok, pakker du kofferten og reiser hjem igjen. For det er nå en gang slik «at borte er bra, men hjemme er best». Men man kan alltid lære litt av andre nasjoner og kulturer: «For i bakvendtland, der kan alt gå an, der er de like tøysete og rare alle mann».
Publisert i Klassekampen.