Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Snart er det kvinnedag, mine venninner.

Nylig hørte jeg en manns kvinnesyn, som for meg var et gufs fra fortida – et syn som automatisk fikk visse strenger til å vibrere i meg. En bondemann skulle få seg ei kone med samme sinn og interesser, ei kone som skulle holde seg i huset, i fjøset eller ute på jordet: De skulle være som en, hustru og mann, å tråkke i de samme fotefar – det var visst det eneste saliggjørende, mente bondemannen.

Mine medkvinner og jeg har det stort sett bra her i landet, sjøl om det fremdeles er et stykke igjen til vi kan si vi er likestilte med mennene i ett og alt. Og så lenge det er menn, gjerne eldre menn (som mener at det å regjere en mannssak), som ofte sitter i makposisjoner hvor de kan styre og stelle over alle sjeler, inkludert de kvinnelige, er nok fremdeles et stykke å gå…

Når man leser Marilyn Frenchs bok Krig mot kvinner, blir leseren henvist til å se både tilbake og fram i tid, med andre ord kvinnens historie fram til i dag. Og da kan man bli deprimert, ja, så deprimert kan man bli at man kryper under dyna og ikke får lyst til å stå opp før alle kvinner på denne jordkloden kan bli tatt litt mer på alvor. For kvinner utfører mellom 65 prosent og 75 prosent av alt produktivt arbeid i verden. De produserer 45 prosent av all maten, men de står for bare 10 prosent av arbeidsinntektene og én prosent av arbeidsinntektene og én prosent av formuen!!!

Marilyn French går så langt som til å hevde at menneskene er den eneste art der ett kjønn konsekvent jakter på det andre. Menn hevder at det er «naturlig» for dem «å være ute på rov», at det har sin rot i arvemessige eller hormonelle koder og derfor ikke lar seg forandre: Med andre ord så drives menn av «naturen» til å slavebinde, mishandle og herske over kvinner.

– Hvis dette er sant, sier French, – er menneskeheten dømt til å utryddes. I USA er det et enormt antall menn som forlater koner og sine egne barn, og bruker en masse penger på seg selv, mens familiene deres blir tvunget til å gå på trygd. Men har kvinnene ressurser eller tjener penger overhodet, bedres barnas ernæring og velbefinnende. Kanskje arten av hannkjønn burde plasseres i ei lekegrind for å more seg, mens kvinnen påtar seg ansvaret for å styre landet, oppfostre barna og lage mat. For det er tegn på at det er like vanskelig for en mann å lage middag som å føde barn. Kvinnen i «utvklingsland» arbeider hardere enn mannen, men fordi hun bare gir samfunnet mat og ikke tjener kontanter, blir arbeidet hennes mindre verdsatt enn mannens, eller overhodet ikke. På Elfenbenskysten er voksne kvinners arbeidsbyrde det dobbelte av menns, og en mann fra Tanzania beklaget seg på denne måten:

– Vann er et stort problem for kvinnene. Vi kan sitte her hele dagen og vente på mat, fordi det ikke er noen kvinner hjemme. Alltid må de gå for å hente vann.

Stakkars fyr!

Tilbake til mer hjemlige breddegrader. Det er kanskje bra at de norske kvinnene stort sett har innlagt vann, så slipper nordmenn denne slitsomme ventinga. Selv om det kanskje er langt mellom menn-som-sulter-ved-siden-av-brødboksen i dag, har vi dessverre flere eksempler på at denne mannstypen slett ikke er utdødd – det blir til og med født nye eksemplarer av rasen. Men historia antyder at menn ikke alltid har gått på rov etter kvinner, at kjønnene en gang levde i en forholdsvis likeverdig sameksistens. Kanskje det er på tide å lære litt av disse formødrene og forfedrene?

Publisert i Klassekampen.