Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Kollega + kaffe = god morgenstund.

Et kort møte kan vekke til live mange minner. Hendelser som tydeligvis ligger lageret i glemselens og underbevisstheten dype hav. Det er bare å kaste kroken uti og fiske det opp. Og det er ikke agnet – lengden på møtet som teller – men hva slags minner det knytter seg til vedkommende person. Og at man gir seg selv lov til og tar seg tid til å kjenne etter og glede seg over alle minnene som dukker opp til overflaten igjen. Derfor kan et kortvarig møte – bare på noen få minutter – være kjærkomment nok. Det kan være et gjensyn som virvler opp utallige tankestrømmer: Noen samler seg i et punkt, mens andre flyter utover og utover og blir borte i ingenting – havets overflate kan kruse seg eller ligge blank og urørlig.

Vi var i hovedstaden, og hadde spist et bedre måltid. Jeg ventet i garderoben på tre menn. Så kom han. Ned trappene. Min tidligere kollega, som jeg ikke hadde sett på 21 år. Det vil si han er et kjent tv-fjes, en såkalt kjendis, så jeg hadde – hjemme i stua mi – sett ansiktet hans flimre forbi noen ganger i løpet av disse årene. Gjensynsgleden var gjensidig, håndtrykket fast og klemmen var varm og hjertelig. På få minutter fikk vi lagt noen få biter av et 21-årig puslespill, men vi hadde begge hvert vårt selskap som stod utålmodig og ventet.

Etter avskjeden kom tankene strømmende på. Jeg var på jobben igjen og tidsuret var skrudd 21 år tilbake. Av utseende så han nesten likedan ut, smilet og stemmen og øynene var naturligvis de samme. Og hans godhet og åpenhet. Gjensynet med ham åpnet døra inn i min hjernes spennende labyrint. Jeg vandret rundt der inne og møtte på ny alle være tidligere kolleger: På netthinnen så jeg blant annet Arne, Bodil, Lillemor, Rune, Age, Berit, Ole Johan, Gundel, Jan Birger, Anne, Nils Gunnar, Randi, Karen-Marie, Erna og Einar. Disse fortidsmenneskene som jeg tilbrakte så mye tid sammen med. Tenk, så moro det hadde vært å kunne samle disse menneskene, som jeg en gang var så glad i. Og for alt jeg vet, fremdeles er glad i. Å få høre hva de har brukt disse årene til. Å være i samme rom som dem igjen. Å kjenne samhørigheten. Å føle at vi hadde noe felles en gang. At vi jobbet mot det samme målet: å gjøre et best mulig arbeid og skape et best mulig miljø.

Jeg husker kaffekoppen om morgen, avislesningen, nyhetene som tikket inn i glassburet, platebunkene, posten og stolringen på Thokles kontor når det var allmøte. Da var det som regel døsig ettermiddag, lav sol og varmt i rommet. Jeg husker en ukes tur til Sørlandet og Setesdalen sammen med en kollega, hvor jeg fikk lov til å gjøre jobber jeg aldri hadde prøvd meg på før. Det var utrolig spennende og morsomt, og turen kommer jeg aldri til å glemme. Jeg kommer heller ikke til å glemme ham som lot meg få prøve alt det ukjente. Han som hadde tillit til meg og gav meg frihet, enda så ung og uerfaren jeg var. Resultatet ble vel ikke noe å skrive hjem om, men hva spiller vel det for rolle, så lenge man stortrives der og da. Og lunsjpausene med latter og morsomme historier og replikker. En pause som naturligvis gikk så altfor fort.

Pausen ble til dager, til uker, til år. Nye arbeidsplasser og nye kolleger har jeg møtt og tatt avskjed med. Slik er livet, på godt og ondt. Men minnene ligger og funkler i ei stor skattkiste på bunnen av det store, mørke havet. Og jeg vet at når jeg som helst kan fiske dem opp, pusse litt på dem, slik at de kan skinne og berike tilværelsen min igjen. I de største og mest fargerike diamantene skimter jeg ansikter. Noen er tydeligere enn andre. Det er aldri materielle ting eller praktiske, vellykkede arbeidsoppgaver som blinker og skinner.

Jeg drar inn fiskesnøret og tar agnet av kroken. Snur meg og går sakte vekk fra underbevissthetens hav – dette havet som gjemmer så mange, mange gode minner.

Publisert i Klassekampen.