Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

To som slipper å dra til arbeidsplassen. De svømmer sammen i matfatet.

Sjef kan alle bli. Men ikke alle egner seg like godt til det, eller ikke i det hele tatt. Noen er blitt plassert i sjefsstoler på grunn av faglig dyktighet, og hvis de i tillegg har gode egenskaper som medmenneskelighet, omsorgsevne og empati, kan de sikkert sitte i stolen med god samvittighet. Andre har fått sitt eget kontor og sin høye sjefsstol på grunn av ansiennitet, maktlyst og en fuktig, stor tunge. Når de først er kommet bak det blanke og strømlinjeformede bordet har de glemt hvor de kom fra og hvem de er og hva de bør gjøre. De har klatret til topps og er livende redde for å ramle ned igjen – fallhøyden er ofte stor, så skaden hadde kanskje forårsaket blod og tårer og det som verre er? Man kan sikkert bli svimmel bare av å kikke over kanten på den polstrede stolarmen.

Hun var lykkelig og følte at hun svevde. Stolt hadde hun ringt til foreldrene og fortalt at hun hadde fått jobben foran 49 andre søkere. Og hun skulle begynne allerede om ei uke. Det skulle bli moro å tjene egne penger etter alle årene som student. Få prøvd ut i praksis all den teoretiske kunnskapen hun satt inne med.

Endelig var det mandag, og hun gikk rundt og  hilste på sine nye kolleger. Hun følte at hun ble veid og målt, og kjente selv at hun var litt svett i høyrehånda. Så ble hun ledsaget fram til arbeidsplassen sin.

– Du skal sitte her i skranken den første tida. Det er et fint sted å bli kjent både med kunder og ansatte, sa sjefa og forsvant inn på sitt eget kontor. Telefonen ringte og sentralborddama tok den. Svarte høflig og satte telefonen videre til rette vedkommende. Neste gang skulle hun prøve, og hun fikk en liten klump i halsen av nervøsitet. Etter ei uke var klumpen vekk, og hun tok telefonen hver gang den kimte og satte den over til et eller annet kontor. Men hvor var kontoret hun var lovet? Hvor var alle de interessante oppgavene hun skulle utføre? Og det hun hadde studert i en årrekke og som hun skulle få lov til å praktisere, hvor var de oppgavene?

Sjefa føyk ut og inn av kontoret sitt og ut og inn på møterommet, holdt seg orientert om hva som foregikk på internett og i lokalavisene. Måtte jo ha noe å prate om i den lange lunsjpausen sin. Og ofret kun et lite nikk om morgen og om ettermiddagen til den nye sentralborddama, som trodde hun var noe fordi hun hadde vitnemål og attester så mange som ufredsårene i Midtøsten. Mer eller mindre viktig informasjonsskriv holdt sjefa nært inntil sitt flate bryst, og kastet et vaktsomt blikk til siden, livende redd for lekkasje. Topphemmelige bunker av papirer vokste på sjefas pult og ble satt i utallige ringpermer i bokhyllene. Takket være internavisa og kolleger kunne hun få vite litt av det som foregikk i og rundt bedriften.

Så en dag oppdaget sjefa henne endelig: Sjefa kom og la foran henne en ny arbeidsoppgave: Hun skulle ta for seg arkivet – det hadde vært et forsømt kapittel i mange år og nå endelig hadde de funnet den rette personen til oppgaven. Hun satte igang med oppgaven som virket uoverkommelig, men hvis hun tok timer og dager og uker og år til hjelp ville hun kanskje se over haugen etter hvert? Hun sukket, beit tenna sammen og mumlet en besvergelse inni seg: Vel, i nær framtid håpet hun at sjef også måtte gjøre arbeidet som ingen andre ville gjøre. Den dagen kom – det var hun sikker på. Og da skulle iallfall ikke hun ha medlidenhet med henne, ikke løfte en finger for å hjelpe, ikke komme med et oppmuntrende tilrop, nei, da skulle hun få smake sin egen bitre medisin. Den heksa!

Som du sikkert forlengst har skjønt, ble vår unge, flittige venninne ikke lenge i den jobben. Hun fikk seg en ny og spennende jobb, på en arbeidsplass som virkelig hadde bruk for hennes innsatsvilje og kompetanse. Og hun blomstret opp etter å ha levd innestengt i ei mørk glassklokke. Og hvordan gikk det så med den gamle, maktsyke sjefa? Jo, hun ble eldre, magrere, gråere og bitrere for hvert halvår. Selv om det gjør litt godt i nuet for sjefa og få herset med og forsuret arbeidshverdagen for sine undersåtter, vil hun en dag møte seg selv i døra: ei heks som blir ledd ut og mobbet av sine medsøstre i Bloksberg fordi hun aldri klarte å være ond nok. Og det er vel verre enn å bli kastet ut av sjefsstolen, skulle en tro!

Publisert i Klassekampen.