Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Flott å gi omsorg og være til hjelp. Ei lita hjelmhjelper smelter hjerter.

På livets scene utspiller det seg både komedie, tragedie, romantikk og dramatikk. Iflettet hverdagslivets seriøsitet i grått. Man må jo  hvile ut mellom slagene en gang i blant. Før spenningskurven bygger seg opp igjen, får en utløsning, flater ut eller daler ned igjen. Har man sett «skuespillet» før, vet man hva som kommer i neste scene. Men er man ny og uerfaren på området, vet man slett ikke hva som lurer bak det neste hjørnet. Godt er det, for spenningsmomenter må det fins i ethvert livsløp – og man skal ikke eller bør ikke alltid vite hva som ligger inn i framtida.

– Jeg er hustru, jeg er mor, jeg er datter og jeg er søster, og disse rollene kolliderte litt med hverandre, fortalte ei venninne. Hun dro på ferie til USA i det hennes far ble lagt inn på sykehuset. Han skulle gjennom en vanskelig hjerteoperasjon. Datterrollen dro og slet i henne, men ferien var lenge planlagt, og den ville ikke bli den samme uten hustru og mor. Hun satte sin lit til broren, og hadde daglige telefoner til Norge for å høre hvordan det gikk med faren.

– Jeg klarte ikke helt å slappe av og nyte ferien fullt ut, måtte hun medgi. Slik er det: det er alltid noen eller noe som sliter, drar og skraper litt i det tynne samvittighetsskallet. Vi skulle gjort ditt og vi skulle gjort datt, vi skulle vært her og vi skulle vært der. Er vi her, skulle vi aller helst være der, og gjør vi dette, skulle vi helst gjort noe annet.

– En kvinnegreie, kommer det kjekt fra et mannebein.

– Vi mannfolk tar ikke sorgene på forskudd. Vi lever i nuet vi, og har det sikkert mye bedre enn dere kvinnfolk. Han blåser ut et par virvlende røykringer med en rund, litt trassen trut. Kanskje et flyktig signal om fred? Han smatter ivrig på sin hvite trøstepinne fylt med tobakk og understreker, med et godt magedrag, sin egen oppfatning at han er en svært fornøyd livsnyter.

– Slutt å vær så jævli’ omsorgsfulle. Hva har dere igjen for det? Tomme ord og lite penger! Han stiller spørsmål og svarer selv. Grei skuring. Han som sikkert aldri har tatt i ei skurefille!

– Ja, hva har vi igjen for det, tenker jeg. For tenke kan jeg gjøre uten at han ser det. Vi får kan hende kjærlighet. Oppmerksomhet. Tillit. Verdier. Inspirasjon. Trofasthet. Omsorg. Gleder. Sorger. Bekymringer. Lærdom. Holdningsendring. Trygghet. Verdighet. Sosial kontakt, tenker jeg.

– Blei du stum nå? spør han og leser naturligvis ikke tankene mine.

– Vi kan få mye tilbake for det vi gir og mer til, sier jeg og gjør meg klar til å sette flere ord på tankene mine. Men han vender den brede ryggen til og går.

Du preges av dine omgivelser. Er det et lyst og lett menneske ved din side, blir ofte ens eget humør gjerne litt mer positivt også. Er det en grinebiter, som hakker og hoster og nyser, ønsker du å ta noen skritt tilbake. Humør smitter. Lykkes du i arbeidet, gir det glede. Og arbeidsgleden kan igjen gi nye og spennende oppgaver. Man føler man lever i en medvind og dette gir en positiv spiraleffekt. Blåser det opp, lar man seg ikke knekke. Man bøyer litt unna og reiser seg igjen.

I godt vennelag gror gleden og åpenheten. Man trives og det vises. Scenen er ikke skremmende, da man har et kjent publikum i salen. Engasjement og latter. Man spiller seg selv: en rolle man mestrer til fingerspissen. Den stive masken som gnager over nesa og panna er gjemt bort i en krok. Ikke noe mimespill. Ansiktets naturlige sjarm og små smilerynker sees. Et levende fjes som viser overraskelse, spontanitet og godhet. En kropp som leker seg på scenegulvet. Applaus. Forestillingen er over. Sceneteppet går ned og publikum reiser seg og går hjem. Skuespilleren plukker opp masken, tar den på og går ensom ut av teaterets tunge dør. Ut på fortauet. Ut for å møte virkeligheten. Da er det kanskje godt å kunne gjemme seg bak en livløs maske?

Publisert i Klassekampen.