Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Skomaker Gunnar Sverreson viser stolt fram sitt svennestykke: et par blanke og forseggjorte skinnsko med oppstoppet rand.

Faktaboks

En skomaker er en håndverker som lager og reparerer skotøy. Skomakeryrket er ett av de eldste håndverksfagene. I middelalderens norske byer var skomakerne en dominerende yrkesgruppe på 1200-tallet og framover. Den gang hadde skomakeren hele arbeidsprosessen; skomakeren garvet skinn, sydde sko og støvler og hadde selv direkte kontakt med kundene. Middelalderens skomakere i norske byer arbeidet i en felles europeisk håndverkstradisjon. Fram til begynnelsen av 1600-tallet var skomakerne relativt velstående. På den tid ble imidlertid garverne ei egen yrkesgruppe, og de tok mye av fortjenesten til skomakerne.

Publisert i Byavisa Drammen 24.08.16

Gunnar Sverreson ble skomaker, men det var sjømann han ville bli, der han tråkket sine barnesko på Tangen.  Krigen herjet på land og sjø, og foreldrene ønsket ikke at sønnen skulle dra ut i farefulle farvann.

På samme tid spør skomaker Ødegaard i Tangen Sko 14-årige Gunnar om hjelp i  skomakerverkstedet, der det er travle tider.

– Mor var svært glad for jobbtilbudet fra Ødegaard, da han var en solid og snill mann, forteller Sverreson, som takket ja til jobben og fikk ei ukelønn på 24 kroner. Året er 1944.

Årene går, og Sverreson blir ved sin lest. Da læremester og skomaker Ødegaard fyller 67 år spør han Sverreson om han vil overta både verkstedet og butikken. Noe han takker ja til.

Sjømannsblod i skomakerårene
Gunnar Sverreson ble så selveste skomakeren på Tangen, og ble i stillingen til han takket av som 73- åring. Nye eiere og seksdobbelt husleie gjorde at Sverreson måtte legge inn årene ett år tidligere enn planlagt. Da hadde han vært i bransjen i 59 år.

Sverreson ble født nøyaktig på samme dag som sin bestefar, Anton Knutsen, som også var skomaker.

I dag er Sverreson 85 år, bor i Kirkebakken på Tangen og har både hus og båt. En båt han arvet etter sin far, og som han bruker så ofte han kan. Så hver sommer bruser sjømannsblodet i skomakerens årer. Og hvis fisken biter, er Sverreson i sitt ess.

Ikke rik på gods og gull
Selv om han ikke er blitt rik, har Sverreson aldri angret på yrkesvalget. Han kan se tilbake på mange hyggelig stunder i skomakerbutikken med kunder fra fjern og nær. Også den populære skomaker Andersen i NRKs “Jul i Skomakergata”, i Henki Kolstads skikkelse, har vært på besøk hos Sverreson i Havnegata på Tangen. En rusletur i Skomakergata ble det også tid til.

Sverreson gav Henki Kolstad et par tøfler i julegave, og selv hadde han også en Tøfflus i skomakerbutikken, sikkert til glede for både små og store.

Skomakeren skodde seg gjerne på økonomisk dårlige tider.

– Det er skobutikken som har skaffet brorparten av inntektene opp gjennom årene, sier Sverreson, som merket godt at dårlige økonomiske tider gjorde at folk tok bedre vare på skotøyet sitt. Selv om det gjerne var den eldre garde som snudde på krona og ønsket å forlenge skoenes levealder.

Sko med oppstoppet rand
– I gamle dager var det lange køer på den månedlige innleveringsdagen. Henting av reparert skotøy var daglig mellom klokka 16.00-17.00, sier Gunnar Sverreson, og forteller at arbeidsdagen varte fra klokka 7 til 17.00.

– Skomaker Ødegaard var flink til å lære bort, og jeg gikk gradene: pussejobb som 14-åring og til svenneprøven som 19-åring lagde jeg et par håndsydde herresko med oppstoppet rand.

Sverreson viser fram sin innrammede svenneprøve datert 12. mars 1949. De svarte og blanke skoene, som han laget til svenneprøven, har han også med. Det er et flott og forseggjort skopar.

I årenes løp har det gått mye i halvsåling. Det het seg at prisen på herreklipp og herrehæling har fulgt hverandre, men prisen på herreklipp har gått forbi i raskt tempo for lenge siden.

Godt humør og gode historier
Gunnar Sverreson er en mann med godt humør og lun humor, gode replikker og glimt i øyet. Mang en historie har funnet veien over skomakerdisken.

– Jeg har fått noen livshistorier, ja, men dem holder jeg for meg selv. En skomaker bør være litt utadvent. Jeg skulle kanskje ha drevet snakkbar i stedet for skomakerverksted? sier Sverreson med et smil.

Det var alltid trivelig å komme inn i Sverresons skoverden på Tangen. Her var det spennende lukter fra lær og skokrem og lyder fra plugging og stifting. På hyllene stod både nye og gamle sko og støvler i alle aldre og fasonger. Også vernesko med lærsåler eller treplugger.

– I krigsårene lagde vi sko av fiskeskinn og med tresåler. Disse hadde dårlig holdbarhet og tålte ikke regn. Og etter krigen var det rasjoneringskort, sier Gunnar Sverreson.

Skomakerskirenn på Konnerud
– Det var mange skomakere i Drammen, og et godt miljø oss i mellom. Vi hadde skomakerskirenn på Konnerud også, men dette var før sløsetida, sier Sverreson, som ser at skomakerfaget har opplevd bedre tider.

– Dagens skoreparatører har ikke fagutdanning, så jeg mener det er feil å kalle dem skomakere, sier Sverreson, som selv ikke har kjøpt sko siden han låste døra i butikken på Tangen.

– Synes det er og har vært mye sløsing. Jeg hadde blant annet en haug med vesker som ikke ble hentet, minnes Gunnar Sverreson.

Blomstrende hverdagsgleder
Skomakerens hjelpemidler er mange, som lest, stifteboks, stender og lærforkle. Dorkmaskin, pluggmaskin og avsymaskin. Grisebust som ble brukt til bekkatråd for å nevne noen.

Sverreson har et lite verksted hjemme, mens noen gjenstander er gitt til historielaget.

– Nå bruker jeg tida til noe koselig. Hver mandag er det vanning av mine 12-13 orkideer. Jeg har det bra, selv om jeg strir litt med vonde bein. Det kommer nok av en gal sittestilling i mange år, sier Gunnar Sverreson, en mann som ble ved sin lest i hele sin yrkeskarriere.

Publiert i Rundt om Drammen og i Byavisa Drammen.