Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Etter jobben, da sola står lenge på himmelen,  er det fullt mulig å kose seg i vann og på land.

Det er så deilig å jobbe i fellesferien. Telefonen og kopimaskinen har gått i dvale, og summer bare så vidt en gang i blant – sikkert bare for å vise at den er i live. Dataen fungerer svært tilfredsstillende, da det neste ikke er andre svette og hyperaktive arbeidere på nettet. Det forspiste og volumiøse arkivet  begynner å likne seg selv igjen: ting blir ryddet på plass og ført inn der det rettmessig hører hjemme.

Det er stille og folketomt i de lange korridorene. Den velfortjente lunsjen blir fortært ute i friluft. Og så tikker klokka raskt mot arbeidsdagens slutt, og sola står fortsatt nesten midt på himmelen. Mat og drikke pakkes i kjølebag og stranda ligger rett rundt hjørnet. Bar hud med små tøylapper på, og ut i det forfriskende vannet. Svømmer utover og innover, og utover igjen slik at man får en følelse av at man er helt alene i med havet og himmelen som går i ett med sine blåfarger.

Veien er heller ikke lang – i disse moderne, fartsfylte tider – til Bærums verk, Bekkeleiken, Blaafarveværket og Blåbærstua. Der kan man leke innfødt eller turist, å rusle rundt med fotoapparat på magen og interessert blikk for små og store detaljer i det sola står lav på himmelen og er i ferd med å tippe bak åskammen. Middagen kan fortæres ved et av restaurantens småbord, mens man samtidig iakttar alt det morsomme som farer forbi. Er man hjemme og på jobb om dagen, passer det utmerket å ta for seg severdighetene i nabolaget – som ofte er et forsømt kapittel. Det er som regel mer stas med ting som ligger en dagsreise unna. Ferietida gir også en glimrende anledning til å invitere eller gå bort på besøk. De hjemmeværende er ofte sugne på sosial kontakt, og de varme kvelder gjør et utebesøk til en behagelig opplevelse til langt ut i de sene timer. Så vet man, etter mange års erfaring, at det er lurt å krype til køys rundt midnatt når man skal tidlig opp dagen etter.

Gode morgener med unger som sover de uskyldiges søvn. Et bad helt for meg selv og et frokostbord så stort at det er plass til en utbrettet avis. Spise og lese i fred og ro. Og en morgensol som langsomt og nennsomt vekker et trøtt og stivt morgenfjes. Matpakka ned i veska, nøkkelen vris rundt og så kan jeg vandre ut i de stille gatene ned mot jobb. En liten kattunge kommer i fullt firsprang ut fra et portrom og forsvinner inn i et annet. Sikkert en villkatt. En foreldreløs stakkar midt i ferietida, tenker jeg og rusler videre . Forbi det ene huset etter det andre, som ligger musestille på rekke og rad. Ikke et levende vesen å se innenfor vindusrutene.

– Nå ligger de og purker og sover, heldiggrisene, tenker jeg, eller så er de dratt på ferie, enten på fjellet, fjorden eller på skauen. Den snille naboen tar nok inn posten og vanner blomstene, tenker jeg videre, mens beina mine tråkker spenstig bortover den grå asfalten. Bein som ikke fører meg til skauen, fjorden eller fjellet, men til jobben i en lav mursteinsbygning.

Der inne er alt stille og alt ligger på plass, akkurat slik jeg forlot det i går.  Kaffe blir laget og så er jeg klar til å starte med dagens gjøremål. Nesten ingen forstyrrelser, og jeg kjenner arbeidslysten inntar meg med full styrke. Før jeg tar ferie, skal jeg ha unnagjort alt arbeidet, slik at skrivebordet mitt er helt tomt. Til og med «ut-» og «innboksene» skal være tomme. Dermed basta. Da er det bare å sette i gang. Jeg slipper til og med å brette opp ermene, da jeg sitter i kortermet t-skjorte. Er det noen sak?!

Publisert i Klassekampen.