Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Enhver alder har sin sjarm.

Jeg har en flott kropp! Da mener jeg ikke hvordan jeg ser ut utvendig. Noe er vi misfornøyde med alle sammen – noe er for stort og noe for lite, for langt eller for kort. Komplekser for ditt og for datt.

Nei, jeg mener hvordan kroppen er innvendig, hvor flott den virker! Første gang det virkelig gikk opp for meg hvor fint vi er laga, var da jeg fødte første gang. Jeg hadde naturligvis aldri vært borti dette før – du kan lese deg til mangt og meget i bøker eller hører hva de mer erfarne har å berette – men det er som regel noe helt annet å være midt oppi situasjonen. Og så lå jeg der, og kroppen viste meg hvordan alt skulle gjøres. Det var virkelig en fin opplevelse. Siden har kroppen imponert meg mang en gang. Der inne banker hjertet trofast time etter time. Lunger og nyrer, og fordøyelsessystemet fungerer smertefritt. Og alt jeg gjør er å ta til meg næring i ny og ne.

Jeg er dessverre ikke alltid like flink til å ta vare på kroppen min, og overdriver jeg i den ene eller annen retning, setter kroppen sjøl på nødbremsene. Jeg glemmer å ta hensyn til blinkende varsellamper og illsint ringing i mitt indre. Det blir utstedt marsjordre og motvillig må jeg krype til køys. Hodepine og kvalme får meg til å slappe av, i noen timer iallfall. Tiden leger – og snart er jeg på beina igjen.

Mens jeg sitter her blir jeg noen minutter eldre. Deprimerende å eldes vil noen si. Gråe hår og leverflekker som spretter fram fra intet. Bilringer og appelsinhud. Kvaps og davs og maps. Men fortvil ikke, hvis du har penger, har samfunnet kniv. Operasjonskniven. «Her lukter det kristenmanns blod», sa en trollete reporter i Sånn er livet en god stund tilbake. Hun skildret en neseoperasjon, hvor legen kakket i stykker og meislet til et splitternytt lukteorgan. Jeg skal ikke ta opp berettigelsen av slike og liknende operasjoner, for den psykiske velvære etter et slikt inngrep er udiskutabelt.

Ei bestemor i det samme programmet fortalte om alle sine plastiske operasjoner. Hun var blitt løftet og strammet inn både her og der, og var en smule bekymret over noen rynker ved munnvikene. Disse ville hun gjerne bli kvitt ved hjelp av botoxinnsprøyting. Dessuten ønsket  hun å legge seg på operasjonsbordet igjen. Denne gangen stod overarmene for tur, da de var slappe og dissete. Da begynner det å bli litegrann sykt: Normalt blir unormalt, eller var det unormale som blir normalt?

Skjønnhet kommer innenfra, sies det. Og så langt kommer aldri legevitenskapen eller laserforskningen at de kan operere inn glimtet i øyet eller sjarmen i et ansikt. Snart får vi et lengselsfullt blikk og tårer i øyekroken når vi ser ei bestemor, slik bestemødre så ut i gamle dager: grått hår, litt rund i kroppen og helst strikkende og nynnende i en gyngestol. Nå fins det bestemorsutgaver med farget, kastanjebrunt hår med åleslank, veltrenet kropp, tiltaksløs og lett henslengt i stresslessen med tv-ens fjernkontroll hvilende i fanget.

Hvor skal vel dette ende? Kan jeg om noen år ta med meg et bilde av min drømmekvinne, legge meg på operasjonsbordet med henne som mal og våkne av narkosen nøyaktig maken? Eller kan jeg sette sammen et menneske som jeg sjøl vil, finne fram saks og lim, et hode her, et par smekre bein der og så har jeg satt sammen et puslespill av mitt kroppsideal. Saks og lim er jo gammeldags, så det blir vel å bruke datateknologien i stedet. Uansett, kropp er ingen sak. Legene fikser og trikser. Og så kan jeg framstå som en lett blanding av Sally, Cindy og Tamara. Hvem blir jeg da? Et produkt av menneskelig galskap? Og er jeg fremdeles meg – innvendig?

Publisert i Klassekampen og Byavisa Drammen.