Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Noen epler er røde. Noen er gule. Og noen er grønne. Søte eller sure.

Jeg har bitt i det sure eplet. Eplet var rødt og smakte forresten ganske søtt. Nå er jeg ei av dem. Vet ikke om det syns utenpå, om folk kan se det på mitt skjeve ganglag eller på mitt flakkende blikk? Men nå er det for sent å snu. Det er bare én vei å gå.

Jeg har begynt å pusle med internett. Tenk det! Her prøver jeg å være så konservativ som overhode mulig, og stiller meg selv på sidelinja når det popper opp stadig flere, uunnværlige oppfinnelser som man må skaffe seg for å gjøre seg tilgjengelig og viktig. Jeg hadde bestemt meg for at dette internettmaset ikke var noe for meg. Det er det kanskje ikke heller, men nå er jeg – i embeds medfør – blitt nødt til å klikke på www, og la meg drive med. Spør og få svar. Selv om jeg føler meg som en kvinnelig utgave av spørre-Per med traktorskoa, er det ikke alltid jeg får svar. Det blir ofte en ekkovirkning: Jeg spør og får spørsmål tilbake. Kroppen min bukter som en slange av fortvilelse og rådløshet, og på avstand ser også den ut som et stort spørsmålstegn. Og min måpende munn taler for seg: Den er for en gangs skyld stum.

Stoff skal legges inn på world wide web, og innholdet bør pirre alle norsklesende seere over hele verden. For man leser ikke på internett, men ser. Det har jeg hørt. Og man bør syns i mengden av alt det interessante skriftlige og billedlige stoffet som strømmer inn i datamaskinen via noen mystiske dingsebomsegreier. Og når «det interessante» er klart, skal det være mulig å linke til dette fra hovedsida. Små tegninger og fotoer skal være iøynefallende pynt, og dette må scannes, som det så fint heter på norsk.

Faguttrykk læres og adopteres og føles etter kort tid som gamle bekjente: De blir kjente og kjære. Akkurat som gruppa med kolleger som arbeidet med internett, vi hilser og utveksler erfaringer, vi spør, vi lærer bort og vi gleder oss til neste fredagsmøte. Hvor mye har vi da klart å få på lufta? Og er kvaliteten like bra som kvantiteten? Det tier historien om.

Ting tar tid. Tida er nesten et tilbakelagt stadium når man sitter og leter fram informasjon fra hele kloden. Alt i det lille rommet – man fysisk sitter i – blir litt uvesentlig. Middag, klesvask og nistelaging ligger gjemt og glemt i øverste kontorskuff, sammen med kulepennen og blyanten som ligger som triste stebarn, som lider av manglende berøring og tilhørighet. Problemløsning er stikkordet, og hånda hviler lett over musa. Klikk-klikk. Feil løsning og ny prøving. Kunsten er ikke å gi opp, og gir man opp, fins det heldigvis ei råd i nærheten – enten i bokform eller i menneskelig form.

Et lite jubelrop kan man unne seg når alt glir framover i elegant trav, det ene hindret passeres etter det andre, uten å rive. En kaffekopp er nesten like bra belønning som en gullmedalje, og en rusletur rundt pulten for å strekke ut støle lemmer og få igjen pusten etter kraftanstrengelsen gjør godt for en sliten datakropp. Klokka viser ettermiddag og andre gjøremål puster en i nakken. Så rakk jeg ikke alt i dag, heller. Men i morgen, da… For ting tar tid. Også world wide web.

Publisert i Klassekampen, 1977.