Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Unger og tenåringer uten frykt i magen og med kjappe kroppsbevegelser trylles vekk, og fram titter – litt forsiktig – damer i alle aldre: I fargerike hele- eller todelte dresser, store, stive støvler og tunge, brede ski. Drammen har mye å tilby: blant annet slålomkveld for han far og og slalåmkveld for hu’ mor.

Det er mandag og klokka er 20.30, og den bratte Haukåsbakken er flombelyst. Første «manndoms»-prøve er heisen. Den oransje T-kroken blir plassert i rumpehøyde, og så går det i røkk og napp oppover den bratte skråningen. Sidekvinnen og jeg prøver å ikke krysse skiene og konversere lett og smidig, samtidig som vi holder oss godt fast i kroken. Vi seiler opp og ned i et spor formet som ei kuleløype. Godt jeg ikke skal kjøre den samme veien ned igjen – det hadde garantert blitt et havari.

Så samles gjengen øverst i bakken og får en kort veiledning i slalåmkjøringens kunst av det eneste mannlige innslaget med ski på beina: Vekta på den ytterste skia, armene litt fram og overkroppen skal vende ut mot byen. Byen, ja. Den ligger langt der nede og blinker så vakkert i mørket. Jeg får tid til å nyte utsikten før det er min tur til å sette utfor.

Nå er det ingen vei tilbake, bare nedover – og jeg lager et fint sikksakkmønster i snøen. Vi kjører først uten staver for å lære og legge tyngden på riktig bein. Litt skummelt, men jeg svinger kjekt fram og tilbake nedover den bratte skråningen og kommer – utrolig nok – helskinnet i mål. Og opp igjen. Så får vi utlevert rockering og danser oss nedover bakken. På skrå nedover og sving. Sving og sving. Og nederst i bakken tar heisen oss trofast opp igjen. Og ned igjen. Denne gangen med stavene samlet foran oss. Overkropp og staver skal vende ut mot byen, roper treneren og følger alle damene med et våkent blikk. Og vi gjør vårt beste. Biter tennene sammen og står løpet ut, selv om legger og lår dirrer og verker litt etter de uvante bevegelsene.

Etter en drøy times intens trening smaker det med en pause: Nystekte vafler og nytraktet kaffe står klar i bua. Langbordet er dekket og levende lys blafrer taktfast i det damene benker seg rundt bordet. Det pustes ut og beina strekker seg ut under bordet. Og vaffelbuas menn spør om damene ønsker påfyll. Det nikkes ja takk. Så blåses lysene ut og det er på tide å komme seg ut i bakkens flombelysning igjen.

Nå skal det øves videre: Tyngden på riktig bein og overkroppen skal vende ut mot byen! og bøy knærne! Joda, bare vent, dette sitter snart i ryggmargen. «Svitz-svitz» synger skiene i det jeg danser meg nedover. Rytmen er inne. Jeg nynner med.

Publisert i Klassekampen.