Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Kanskje lurest med dyr i friluft?
Jeg kom fra jobb. Og fornøyd. Jeg hadde fått unna alt jeg skulle og skrivebordet mitt var fritt for oppsamlet gjøremål. Bare linjalen, viskelæret, pennene og hullmaskinen lå vaktsomme på den lakkerte eikeflata – klare til nytt angrep på en voksende papirhaug.
Den store, brune veska hvilte tungt over høyre skulder og venstre hånd knuget hardt rundt bærestolpen til bagen, hvor liter på liter med melk gynget taktfast fram og tilbake. Den hvite væska var blytung og jeg fryktet at armen ville strekke seg flere centimeter før jeg kom fram til det røde huset mitt. Selv om den fysiske kraftanstrengelsen var stor, gikk jeg og planla inni mitt hode: Hjemme ville det ikke være noen unger. Den ene kom sent hjem fra skolen, mens den andre hadde arbeidsuke med etterfølgende frisørtime. Mannen kom først etter mørkets frambrudd.
Punkt 1: støvsuging i hui og hast.
Punkt 2: rykende varm cappuccino med avislesning i sofakroken. Sofakos i skumringstimen med sprakende ild i svartovnen. Dessuten skulle jeg lære utenat «Lykke» av Inger Hagerup.
Jeg ble møtt av en åpen dør. Og et vindfang med skolesekker, vrengte jakker og store, sølete vinterstøvler. Støvsugerlyd og kjappe fottrinn. På kjøkkenbenken en halv kålrot og en tom melkekartong. Husets datter med anheng hadde kommet hjem. Og rommet hennes liknet ikke grisen. To stykk «ville» kaniner og to stykk dansemus hadde forvandlet det nusselige ungpikerommet til en zoologisk hage. Hun hadde ikke klart å fange kaninene før hun gikk til sin første «arbeidsdag» i morges – så i stedet for å være i buret sitt, hadde de hatt hele rommet som tumleplass. Tissedammer og små bærsjekuler lå histen og pisten. Kassetter og CD-er lå strødd utover – kanskje de langørede er musikkelskere? Halm og kaninsand og avispapir i en haug, og papirkurven hadde gladelig tømt sitt rask og rusk utover den lysegule fillerya.
Jeg satte melka stille på plass i kjøleskapet. Kokte opp vannet og lagde meg et stort krus med cappuccino. Langkosten smalt i gulvet ovenpå. Rop og skrål og kaniner som slett ikke ville la seg fange etter at de hadde fått gnagd og smakt på friheten. Jeg stakk pekefingeren i øra, den glovarme cappuccinoen brente meg på tunga og jeg klarte så vidt å konsentrere meg om den fete overskriften.
Og ennå er det seks hele døgn til mine vinterferierende nevøer og niese kommer for å hente de små kosedyra sine. Et skrik. Vaskebøtta hadde veltet.
Da bestemte jeg meg: Å aldri planlegge mer.
Publisert i Klassekampen.