Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

En bladdusj er oppfriskende og får latteren fram.

Vinter – vår – sommer – høst. Endelig er den klare årstida her igjen. Disse kjølige morgener og kvelder, som får oss til å kneppe igjen jakka. Når sola gjemmer seg bak ei sky eller tar kvelden, merker vi godt at nå må klærne holde kroppen varm. Shorts, t-skjorte og sandaler takker pent for seg, gir stafettpinnen videre og ønsker bukse, genser og regntøy lykke til med neste etappe av årets måneder. De lyse fargene og bomullstoffene erstattes med mørkere farger, ull og fôrede vindjakker.

Landskapet setter farge på tilværelsen.

Opplevelsen av den første morgen, da vannpyttene får et lite islag på seg og som vi i barnslig fryd bryter hull på med skohælen. Det er som om lufta blir mer gjennomsiktig når høsten har gjort sitt inntog. Vi får på en måte kikkertøyne og føler at vi kan se over lengre avstander. Hvis nå ikke skoddelaget legger sin klamme hånd over landskapet, viser det ut, slik at vi bare kan se eller ane omrisset av det som er – et synsinntrykk som er litt uvirkelig og trollsk. Et forfriskende regnskyll vasker verden ren for oss, og vi trasker rundt i skogen og kjenner at trær, planter og blomster har fått en friskere duft. Vi bøyer oss ned og ser at skogbunnen har kledd seg med små marikåper, som varsomt verner om den leskende, dyrebare regndråpen midt i den mørkegrønne bladkransen. Det sinnrike edderkoppspinnet glitrer regnvått og henger der til tørk i sol og vind.

Edderkoppspinnet henger til tørk i sol og vind.

For et bymenneske er lufta noe av det som gleder mest når man vandrer i fjellet en høstdag og den flotte utsikten der du skuer mil etter mil utover en natur full av stein, mose, bekker og små dvergbjørk. Lufta smyger seg rundt en, ikke alltid like mild og kjælende – noen ganger skarp og usnill, men uansett føles den så skinnende ren. All forurensning ligger mange steinkast borte, vil jeg gjerne tro, dypt der nede i dalen, langt-langt borte bak brånende åser ligger sivilisasjonen med sin bileksos og fabrikkrøyk. Jeg puster inn og vil gjemme den rene lufta inni kroppen, lagre den i små beholdere, rense hele lungesystemet.

Alt det svarte, lumske og sykdomsnærende blir tryllet vekk, håper jeg, håper jeg, med en kraftig innpust av fjelluft. Et trylleri er en narrestrek, forteller fornuften til følelsen, en tanke jeg blåser i og suger inn mer frisk fjelluft gjennom nese og munn. Øynene får også sin opplevelse. Blikket hviler på endeløse skråninger og vidder i sjatteringer av rødt og gult. Og over meg kommer en trang til å male eller fotografere dette øyeblikket med sine vakre farger, da det som fester seg på netthinna ofte blir for flyktig. Som et minne.

Publisert i Klassekampen.