Tekst: Birgitte Simensen Berg

Jeg hadde besøk av mitt barnebarn Bjørn Fredrik. Og noe av det morsomste han vet, er å besøke Drammensbadet. Og noe av det morsomste å gjøre der, er å skli.

Han var tre år, hadde litt langt hår som krøllet seg vakkert. Ja, en riktig badeengel var han.

Vi leide hverandre opp trappa, og stod klare ved skliåpningen. Vannsklia er lang og snor seg som en orm ned til bassenget laaaaannnngggt der nede. Jeg synes det er litt skummelt, men ikke treåringen. Nå er lyset rødt, men snart vil det lyse grønt, og da er kysten klar.

Bak oss står en pappa med barnet sitt, og så hører jeg han si til avkommet sitt:

– Nå må vi se hva den lille jenta og mammaen hennes gjør.

Da skiftet lampa fra rødt til grønt, og vi satte oss inn i ormeåpningen.

– To feil, tenkte jeg, for jeg er guttens bestemor!!!

Så feil kan man ta, men moro var det lell. Så turen nedover ble dobbelt som moro som først antatt.