Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Blir det mat snart, mon tro?

I Drammenselva svømmer et svaneektepar stille omkring fra morgen til kveld i vannspeilet. De lider slett ingen nød, for langs deres vennvei ved Langesø på Pukerud-sida har de flere matstasjoner. «Stasjonene» blir drevet av ivrige menn, som opptil flere ganger daglig sørger for at disse hvite skjønnhetene ikke sulter.

Byavisen avla Bjarne N. Simensen et formiddagsbesøk i et herlig høstvær. Med plystring og loffskiver i hånda kom hans svømmende venner snart fram til bryggekanten. Svært så tamme lot seg seg mate. Simensen kan fortelle at dette svaneparet har møtt trofast opp ved brygga hans i tre år, og tidligere hadde de også selskap med ni-ti andre andre.

Stokkender og canadagjess oppsøker også elvas matstasjoner. Barndomsvenn og nabo, Knut Gulbrandsen, kan fortelle at han nettopp har hatt besøk av femten canadagjess. En konkurranse om matgodene, som svanene slett ikke likte. De bruste seg opp, og prøvde den måten å skremme bort sine konkurrenter.

Både Simensen og Gulbrandsen – og deres koner – har stor glede av sine sultne og langhalsede venner, som de ser svømmende grasiøst forelsket, tett i tett, fra kjøkkenvinduet. Karene beretter videre at om sommeren ferierer svanene et annet sted, da drar de inn i landet, hvor de hekker. Om høsten vender de så tilbake og holder seg i elva vinterstid så lenge den er isfri. Fryser den derimot til, flyr de ut til den isfrie kysten.

Publisert i Byavisen DT-BB