Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Jeg syklet i den stille, mørke kveld i Buskerudveien. Da boret plutselig en ulende lyd nådeløst og skjærende gjennom stillheten: toget tutet på høyeste nivå, flere kilometer unna, på Pukerud. Alle skjønner at toget må varsle ved usikre planoverganger, men er det nødvendig å tute oss øra fulle? Eller er det slik at tuten har én innstilling – ekstremt høyt?

Jeg ser for meg gamlemor hopper høyt i senga, lillegutt setter maten i halsen, fuglene slenger vingene foran øyne og ører, og ikke bare haren, men også hesten opplever galopperende harehjerte.

Toget er miljøvennlig, men den høye tutinga er miljøstøy, noe mennesker og dyr langs jernbanesporet merker døgnet rundt. En trompetist kan sette en demper i tuten, og det kan vel også togføreren? Eller få justert ned lyden en del hakk? På vegne av flere og alle dyrene som ikke kan snakke, håper jeg på et enda mer miljøvennlig tog. På forhånd tusen takk. Hilsen ei som er positiv til alt som går på skinner.

Publisert i DT og Byavisa Drammen.