Tekst: Birgitte Simensen Berg

Fakta:

Nils Fredrik Wisløff, 49 år
Gift, to barn
Bor i Asker
Utdannelse: cand.mag./cand.polit. med statsvitenskap hovedfag
Yrkeserfaring: Blant annet viseadministrende direktør i Kommunenes Sentralforbund, rådmann i Lier og fylkesrådmann i Vestfold

I sjette etasje, i enden av en korridor, står ei dør åpen. Her er rådmannens romslige arbeidsplass: 10 stoler rundt et stort, blankt bord, ei sofagruppe og et skrivebord, og med god utsikt ned til Rådhusgata og opp til Bragernesåsen. Nils Fredrik Wisløff ble “headhuntet” til stillingen som ny rådmann i Drammen kommune, og var på plass i sjefsstolen 14. august.

Hvem er Nils?
– Jeg er akademiker fra Asker, er en tenksom mann – litt “professor Tanke” – og litt distré: Nøkler, mobiltelefon og lommebok har en tendens å komme på avveie. Jeg er krevende å administrere, både hjemme og på jobb. Jeg er en strategisk fyr, og jeg får høre noen ganger at jeg ligger noen “mil” foran andre i tankenes verden. Jeg er en enkel og grei kar. Det er mye følelser i meg, jeg er tynnhudet og liker å bli strøket med hårene. Men jeg er ikke langsint, og bærer ikke nag til noen. Jeg liker ryddighet i tankegangen – å bygge sten på sten.

Dressmann?
– Jeg går ikke i mørk dress, men bruker gjerne bukse og jakke. Slips er en fast følgesvenn. For meg er det unaturlig å gå i dongeri på jobben. Jeg kler meg litt formelt – det står i stil med interiøret her på rådmannskontoret. Jeg syns en del mennesker kunne stramme seg opp litt i klesveien, da det har noe med respekt for den samfunnsrollen en innehar.

Føler du at du har tatt deg vann over hodet?
– Jeg synker ikke ned i angst, og sover godt om natta. Og går ikke med noen “svart sekk” full av bekymringer på ryggen. Jeg har påtatt meg en oppgave jeg skal takle.

Hvilke fordeler ville du hatt hvis du bodde i Drammen?
– Jeg ville fått flere impulser, slik at jeg kunne skape meg et mer selvstendig inntrykksgrunnlag. Bredden i tilbakemeldingene i det samfunnet jeg skal jobbe for hadde vært bedre, men kanskje ikke mer representive.

Hvilke fordeler har du ved å bo utenfor kommunen?
– Det er viktig for familien. Kona slipper å være fru rådmann, og ungene slipper å identifisere seg med min stilling og rolle i bybildet. Ordføreren har en klarere ombudsrolle enn rådmannen: Ordføreren er et hakk nærmere innbyggerne og rådmann et hakk nærmere sine ansatte.

Hvordan vil framtida se ut i Drammen kommune?
– Omstillingen blir som å slippe en sten i vannet, da ringvirkningene blir sterkest rundt der jeg sitter. Mitt engasjement og mine krefter vil brukes både politisk og administrativt. Jeg ønsker å forenkle systemet, og mitt direkte bidrag blir å øke andelen av ressursene som går til direkte tjenesteyting. Redusere interne kostnader, fjerne dagens sektorinndeling og å skille rådmanns- og tjenestefunksjonene. Fysisk samlokalisering av rådmann og kommunaldirektører. Jeg ønsker å styrke “veven” mellom sektorene for å gi mer plass til kreativitet og mindre plass til brevskriving og utredning. Sektoradministrasjonene og rådmannskontoret kan trolig slås sammen til en sentral kommuneledelse. Kommunen skal være en samfunnsbygger. Målet er å flate ut organisasjonen, og å skape en mer effektiv administrasjon.

Hvordan vil du omorganisere?
– Det er alltid forandringsmotstand. Jeg vil rigge til en prosess med gode arenaer. Omorganiseringen bør skje mest mulig frivillig, hvor alle føler en jobbtrygghet. Det er mellomlederne som ofte berøres mest direkte, og mange ansatte vil få nye sjefer. Teamledelse og prosjektarbeid blir sentrale begreper. Ofte er det slik at en omorganiseringsprosess har dårlig tid i hele prosessen, og at ting skjer med sjumilsstøvler på også i avslutningen. Jeg vil bruke god tid på slutten av omorganiseringen, når det har blitt kjøtt på beinet og vi nærmer oss enkeltpersoner. Viktig er det også at ledelsen og de tillitsvalgte sammen gir sin tilslutning til prosessen, og at vi kan enes om en løsning og treffe en beslutning. Etter en omorganisering skal menneskene føle seg knyttet til organisasjonen.

Hvordan er det å sitte i møte med Nils?
– Jeg liker ikke slendrianer. Eller folk som er ukritiske og etterplaprende. Folk må ha egne meninger. Jeg krever at jo høyere opp på lønnsstigen, jo høyere kompetanse må vedkommende ha. Jeg stiller krav til den profesjonelle medarbeider at hun/han er strukturert. Jeg vil være populær, ha et tillitsforhold til mine medarbeidere, og må derfor selge meg sjøl. Jeg er veldig bevisst å ikke ha motspillere for det er så “dyrt”, da jeg ikke får tid nok til de viktige og positive oppgavene. Mitt ideal er reven – alltid å ha to utveier og aldri låse seg. Jeg unngår å blande sak og person. Jeg skal være den alle lytter til, derfor må jeg fungere godt som rådmann – ikke for min egen forfengelighets skyld, men for å gjøre en god jobb.

Utviklingspotensiale?
– Mitt største kapasitetsproblem er innlæring av navn. Jeg bør kunne huske navn, ellers føler folk seg som statister. Dessuten kunne jeg ønske at jeg var roligere. Jeg har såkalt kort lunte, og kan være litt skarp i kantene. Jeg skal og bør ikke bli sint, da er jeg nemlig ikke snill i blikket. Jeg må dessverre takles. Dessuten er jeg lite flink til å fortelle vitser og på såkalt “small talks”. Takk for maten-taler får jeg hetta av. MEN det jeg er god på er å argumentere og holde foredrag over emner jeg kan. Jeg liker å få ros og applaus, og jeg har beholdt den selvkritiske sansen.

Hvor lenge blir rådmannen i sin nye stilling?
– Dette er en profesjonell jobb. Nå skal jeg se om jeg finner melodien, men magefølelsen så langt er positiv. Det er farlig å forplikte seg til et framtidig tidspunkt: prinsipielt er vi troløse, men jeg er i jobben ut fra et evighetsperspektiv. Mitt mål er å gjøre en god jobb hver dag.

Publisert i 2000.