Tekst: Birgitte Simensen Berg

 Lille, forsiktige Emmie var en liten, mørk flekk i den hvite, lange korridoren. Hun svingte moppen med kvikke tak. Fra den ene siden til den andre, en-to-tre, en-to-tre. Den førte seg like lett på dansegulvet som en vever ballerina. Moppeføring var tydeligvis noe Emmie kunne. Hun rettet ryggen og kikket seg tilbake. Godt over halvveis nå. Og så lot hun blikket hvile på det slitte og møkkete gulvet foran seg. Ja, det er bare å krumme ryggen og sette igang, tenkte Emmie i sitt stille sinn. Så tenkt – så gjort.

Gulvet under henne ble blankt og rent, selv krokene fikk et overraskende besøk av Emmies mopp. Hun var stolt av den jobben hun gjorde og hadde gjort i nesten 50 år nå. Ingen skulle komme å si at hun slurvet. Emmie kjente at det kom en liten tåre i øyekroken, men hun var rask med å tørke den bort. Huff, hun ble litt flau over seg selv. Gikk hun her og ble litt sentimental? Kanskje ikke så rart? Det var den siste arbeidsdagen hennes. I morgen var hun pensjonist, og hadde fri fra morgen til kveld. Da var det ingen jobb som ventet på henne om ettermiddagen. Emmie snufset litt, og strøk håndbaken fort og forsiktig over øynene.

På veggen hadde noen skrevet med slurvete håndskrift: Helene + Gard = sant. Emmie fant fram Jif-flaska si og skrubbet vekk kjærlighetserklæringen. Litt lenger borte var Gard klussa over og erstattet med Carl: Helene + Carl = kjempesant. Ja, ja, tenkte Emmie, denne Helene er nok ei populær, ung dame. Hun tok litt Jif på filla, og på ny ble veggen hvit og fin igjen. Det er rart med kjærligheten, den skal visst ut til hele folket, iallfall til hele skolefolket. Eller er det kanskje en ertekrok som er synderen, en forsmådd beiler?

Emmie hadde endelig vasket seg til veis ende av korridoren. Nå stod klasserommene for tur. Stolene var pent stablet opp på pultene, så det var bare å sette igang med gulvvasken. Mens hun svingte moppen, nynnet Emmie på en Prøysen-vise. Noen av visene hans gav henne ro i sinnet. Men så begynte tankene å vandre igjen. Ville de merke at hun var borte i morgen? Hadde de ansatt ei ny ei etter henne? Hun visste ingenting. Hun kunne jo ha lært opp den nye lite grann. Iallfall vist henne hvor bøttekottet var, og vaskeartiklene. Og så kunne hun fortalt henne at det ofte var lurt å starte med korridoren, slik at hun slapp å dra med seg skitt og rask inn i hvert eneste klasserom. Og så kunne hun ha ønsket henne lykke til. Og så, og … Ja, det var sikkert mange ting hun nye ville ha spurt om, og som hun kunne svart på. Hun hadde jo en viss erfaring etter nesten et halvt århundre med klut, kost og såpevann. Emmie vætet svampen og tørket av tavla. Og la krittstumpene pent på plass.

Nå var det bare et par klasserom igjen, så var hun ferdig med arbeidsdagen – ja, med hele arbeidslivet. Emmie reiste seg opp og støttet seg på moppen. Her hadde hun strevet dag etter dag, uten sykefravær. Samvittighetsfullt hadde hun gjort jobben sin, og så kommer det ingen for å ta farvel. Emmie sukket. Det er ingen som takker meg på den siste arbeidsdagen min, det er ingen som kommer og tar meg i handa, det er ingen som kommer med en blomsterbukett, det er ingen som kommer med kaffe og et lite kakestykke. Ingen. Emmie tok ned en stol fra pulten og satte seg. Hun kikket seg rundt og så bestemte hun seg for å gjøre en ting som hun aldri hadde gjort før. Hun var overrasket over seg selv, men bestemte seg for å gjøre alvor av det før hun ombestemte seg. Før hun fikk kjent etter om hun turde.

Emmie satte fra seg den blanke og skeive vasketralla midt i klasserommet. Hun hadde bestemt seg for ikke å vaske de to siste klasserommene. Den fulle og illeluktende søppelsekken lot hun stå ved kateteret. Hun gikk med bestemte skritt bort til garderoben, fant fram kåpa og hatten sin, og gikk raskt mot utgangsdøra. Emmie tok tak rundt det kraftige messinghåndtaket, vendte seg rundt og skrek så høyt hun kunne: TUSEN TAKK! Hun hørte et ekko i korridoren av takk, takk, takk….

Publisert i 1998.