Tekst: Birgitte Simensen Berg

Det var fredag kveld. Det var sommer og solskinn. Det bertet forsiktig utenfor huset mitt, og jeg ropte farvel og lukket den blå utgangsdøra omkranset av en villig og vilter humleplante. Bilen stod tålmodig og ventet med en blid og lyskledd Kjetil bak rattet. Vi var fire i bilen. Fire forventningsfulle venner på vei inn til Fornebu.

I baksetet lå en brun og snill teddybjørn pakket inn i fargerikt papir, og med en lyseblå konvolutt stukket inn under båndet. Bilen gynget behagelig innover på den brede motorveien, mens sola la seg lavt i horisonten, tittet nysgjerrig gjennom bilvinduet og kilte oss skøyeraktlig i nakken. Bilen ble parkert sammen med likesinnede, og vi forlot den med visshet at den var blant gode kamerater.

Hver gang glassdøra glir til side og ventehallen møter meg med all sin storhet og travelhet, blir jeg bitt av reisebasillen. Jeg vil ut i verden – jeg vil opp i lufta – jeg vil lande på et fremmed og spennende sted – jeg vil ha ferie – jeg vil ha opplevelser – ja, jeg vil – jeg vil… Men fornuften griper tak i følelsen og ber henne dempe utferdstrangen. Det er ikke min tur denne gangen. Vi er på Fornebu, ikke for å reise og ta farvel, men for å bli og for å ønske velkommen. Men hvor er så mamma Wenche, tante Grethe og lille Jun Birgit?

KLM fra Amsterdam lar vente på seg. Så endelig – flyet er landet. Det norske flagget er funnet fram, fotoapparatene er varmet opp og Kjetil er kameramann – begivenheten skal festet på «levende» film. Jun Birgit venter på pappa som har vært borte ei hel uke. Tenk hun er blitt storesøster til en gutt som heter Magnus. Hvordan ser Magnus ut? Mamma Wenche tar veslejenta på armen, og klarer ikke å vente i ankomsthallen lenger. Hun smetter inn idet skyvedørene går opp.

Kommer de ikke snart? Vi andre strekker hals, og føler oss som sultne sjiraffer på bladsanking. Så endelig. Der kommer familien på fire. Pappa Rune skyver trillevogna med bagasjen foran seg og i en bæresele på maven har han adoptivsønnen. Familiens yngste sover tungt med hode på skakke, og storesøster klatrer opp på pappaen sin og kikker nysgjerrig ned på broren. Så løfter hun forsiktig hånden og stryker varsomt over brorens mørke hår. Forsiktig, forsiktig, så hun ikke vekker ham. Så løfter hun varsomt opp teppet hans og kikker nedover. Hun vil gjerne se mer av broren, ikke bare hodet. Så finner hånden hennes veien til hodet hans igjen. Fram og tilbake stryker hun over det varme hodet. Tålmodig. Fram og tilbake. Hun ser ingen andre. Bare den lille bylten som ligger med hodet inntil pappas varme bryst.

Fotoapparatene har gjort jobben sin. Varme gratulasjonshåndtrykk og gode klemmer. Pappa Rune er glad for å være på norsk jord etter 11 timer i fly. Han er sliten, men lykkelig. Hele familien utstråler en lykkeglans som vi andre blir smittet av. Mange følelser trykker på, og vi kjenner vi står i en krans av glede og takknemlig. En liten, varm vennekrets i den store, upersonlige ventehallen på Fornebu. Vi tar farvel med familien på fire, og finner veien tilbake til bilen. Kjetil setter meg av ved den blå døra og jeg går inn i huset. Den kvelden sovner jeg med et drømmebilde av en lykkelig familie, hvor to små adoptivbarn vil vokse opp sammen i et fredelig og godt hjørne av verden – i et lite, hvitt hus omkranset av store åkre med tunge, solmodne kornaks.

Publisert i 1998.