Tekst: Birgitte Simensen Berg
I august i fjor flyttet fem yngre fysisk funksjonshemmede inn i kommunale omsorgsboliger i Tordenskioldsgate. Boligene inneholder soverom, stue og kjøkken, og er naturligvis tilrettelagt for rullestolbrukere. Det er tilknyttet 11,3 stillinger til omsorgsboligene.
Beboerne stortrives
Beboerne, som er i alderen 32-57 år, trives svært godt i sine omsorgsboliger i Tordenskioldsgate. Her har de egen leilighet og er trygge 24 timer i døgnet. De har selv ansvaret for egen leilighet, og må blant annet betale husleie, strøm og hjemmehjelp. En positiv og blid Sigrid Margrethe Jensen tar i mot besøk i sin lettstelte leilighet. 33 år gamle Sigrid har bodd i Tordenskioldsgate 32 siden begynnelsen av 90-tallet. Den gang var det sju mindre leiligheter, men i dag disponerer Sigrid den største leiligheten av fem.
– Her trives jeg veldig godt, sier Sigrid, som fikk diagnosen multippel sklerose (MS) i begynnelsen av 20-årene. Tidligere var hun butikkdame på dagtid og ivrig håndballspiller på fritida.
– I min situasjon tenker jeg på dagen i dag, da morgendagen er usikker, sier Sigrid, og koser seg aller mest når hun lytter til klassisk musikk. Hun har nemlig selv spilt både piano og orgel.
– Det blir også en del radio- og lydkassettlytting, og mye TV-titting, forteller Sigrid. Ellers liker Sigrid å dra på tur, handle og være sammen med de andre i stua i 1. etasje, hvor de både spiser, ser på TV og har andre aktiviteter.
– Men jeg trives også i eget selskap. Er jo litt ego, innrømmer en smilende Sigrid Margrethe Jensen – kvinnen som vet å gripe dagen i dag.
Nummer 32 den første i rekken
Det er en stille ettermiddagsstund i Tordenskioldsgate, da beboerne hviler seg litt før de skal spise middag. Elisabeth Köhn, Monica Iversen og Liv-Unni Bjørnerud planlegger kveldsskiftet:
– Selv om vi aldri vet hvordan kvelden blir, sier Elisabeth. Hun kan fortelle at forhistorien til omsorgsboligen var at to yngre brukere trengte heldøgnsplass, og at kommunen ikke ønsket å tilby dem sykehjemsplass. Derfor ble nummer 32 bygd om for å huse yngre fysisk funksjonshemmede. Elisabeth tror det er mange som sitter alene i hjemmene sine, så behovet er stort for liknende omsorgsboliger i kommunen. I tillegg til pleie, blir mye av de ansattes arbeid viet til sosial aktivitet: alt fra felles bespisning til uteturer både på kjøpesentre og spisesteder.
Liv-Unni har sin yrkesbakgrunn fra syke- og aldershjem, men trives bedre med å arbeide i en omsorgsbolig.
– Det er ikke så mange å forholde seg til, slik at vi kan bruke mer tid og bli mer kjent med hver enkelt beboer.
– Ja, her er det trivelig, sier Elisabeth, – dette blir mer som et hjem, da man lever så normalt som mulig. Det er mer samhold her, og arbeidet er ikke så slitsomt.
Monica har tidligere arbeidet i barnehage. Nå kombinerer hun skolegang og arbeid.
– Jeg trives også bedre her, sier Monica, før hun iler til nye gjøremål.
Som oksen i den grønne eng
Som eneste hane i kurven er Børre Larsen tidligst ferdig med sin lille høneblund. Han sitter og venter på middagen.
– Før varmet vi maten sjøl, men nå har vi felles middag hele uka og felles frokost på søndag, forteller Børre, som har vært ungkar i hele sitt liv.
– Damene som jobber her er koselige. De steller så med meg, forteller Børre, som ble skadet i en arbeidsulykke for et par år siden. Han innrømmer at han var litt nedfor etter ulykken, men nå trener han for å komme seg opp igjen, og han tenker heller ikke så mye på det som en gang var. Et liv som rullestolbruker har gjort at Børre ser på det fysiske miljøet med helt andre øyne enn tidligere:
– Det er nesten uråd å komme fram med rullestol i Drammen by, og spesielt skaper snøen dårlige kjøreforhold. Dessuten er kantsteinene altfor høye, slik at det er nesten umulig å komme ned eller opp av fortauene. Imidlertid stortrives Børre innomhus i Tordenskioldsgate.
– Her er jeg meg sjøl. Jeg har frihet. Og jeg har egen leilighet, hvor jeg kan ta i mot besøk. Og vi får god mat. Dessuten er det folk her hele døgnet, og de kommer når man trenger hjelp. En trygghet som Børre og de andre beboerne i omsorgsboligen setter stor pris på.
Publisert i 1999.