Tekst: Birgitte Simensen Berg

En jobb hvor man høster komplimenter. En jobb full av varme. En jobb med omsorg. En jobb med mennesker. Vel møtt til Bofellesskapet i Betzy Kjeldsbergs vei 169!

Hønebolig uten høneblund
– Vi trenger menn som vikarer, slik at dette bofellesskapet for psykisk utviklingshemmede ikke bare blir en hønebolig, sier leder Rose Mari Maristad. Under vingen har hun fem kvinnelige beboere i alderen 25- til 53 år, samt 12 ansatte. De jobber døgnet rundt i turnus med hvilende nattvakt. På formiddagen er det én på vakt og tre på ettermiddagen.

Det er trygt og godt å bo i Betzy Kjeldsberg vei 169, og det er lange ventelister for å få seg leilighet i bofellesskapet. Her kan de bo så lenge de vil, og leiligheten er innredet etter eget ønske og behov. Dagene har sine faste gjøremål, og det er sjelden en morgenstund med høneblund:

– Klokka seks blir beboerne vekket. Så er det morgenstell og frokost, og rundt åtte-halv ni blir de hentet av drosje eller buss og fraktet til skole eller arbeidssted, forteller Rose. Én jobber på Vinn og fire på arbeidssenteret. Der pakker man lys og skruer, og klipper frimerker. Der er det trim, kjøkkentjeneste, sang og musikk. I løpet av uka har alle én hjemmedag. På denne dagen legges legebesøk, frisørtimer og andre avtaler. Og da kan man også få sove litt lenger! For det er ekstra godt under dyna når vintermørket og -kulda banker på vindusruta.

Spagetti med kjøttboller
– Det er tilfredsstillende å ha en jobb å gå til. Føle at man gjør noe nyttig og er produktiv, mener Rose, som tar i mot slitne arbeidskvinner ved tre-fire tida på ettermiddagen. Da er det tid for å kaste seg over middagsgrytene, og tre dager i uka lager beboerne middag inne hos seg selv.

– I dag skal jeg ha spagetti. Spagetti med kjøttboller, men kalkun er det beste jeg vet, sier 44 år gamle Lene. Lene har hjemmedag. Hun skal til legen og venter på drosje sammen med Thorunn Nyrønning. Ventetida blir litt lang, og Lene gjesper:

– Jeg Jesper, jeg. Og Jonathan, sier Lene med et smil. Hun legger seg i armkroken til Rose og forteller med varme i stemmen:

– Jeg er så glad i deg.

– Ja, her får vi komplimenter. Jeg kan føle meg som ei kråke når jeg kommer på jobb om morgen, men sammen med positive beboere og ansatte blomster jeg opp, sier Rose. Ja, for smil, klemmer og vennlige ord fra Lene varmer ekstra godt denne januarformiddagen. Rose tar en slurk kaffe:

– Fire ganger i uka har vi fellesmåltid, og noen ganger hender det at beboerne er med på kjøkkentjenesten. Men som alle andre syns de er deilig å komme til ferdigdekket bord. Men ingen slipper unna handling, og matlaging inne hos seg selv. Etter middag er det gjerne vasking, noen har fritidsaktiviteter som håndballtrening og spillejobb i Megabandet. Lene er bandmedlem. Hun spiller marakast, og trives godt som orkestermedlem.

– 12. mars skal vi ha karneval med bandet, sier Lene, som aldri skofter den ukentlige øvelse. Men noen ganger er det godt å ha en frikveld med fotbad og neglsted, kveile seg opp i go’stolen foran TV-apparatet eller gå på besøk.

Glede smitter
– Det er en morsom jobb, og ingen dager er like, sier Rose.

– Det er en stor-stor utfordring å jobbe med mennesker, og de gode dagene oppveier til de grader de dårlige. Glede smitter, og det er mye latter og glede både blant beboere og personalet. Jeg har et fleksibelt personalet, hvor det er lov å si at i dag er jeg ikke helt på topp. Kan du ta i et tak for meg, forteller Rose. Bofellesskapet i Betzy Kjeldsbergsvei er tilknyttet Åssiden distrikt, og Rose har mye kontakt per telefon med sjefen sin på Fløya:

– Jeg får råd og veiledning, og etterhvert skal vi ha faste boligledermøter. Praktiske problemer har mange likheter, og de forskjellige bofellesskapene kan lett samkjøres, mener Rose. Utenfor venter drosja. Lene og Thorunn rusler ut, og Lene får hedersplassen ved siden av sjåføren. Hun er blid som ei sol.

– Ja, det har blitt en del drosjekjøring siden jeg begynte her, sier Thorunn, som trives i jobben: – Vi har et godt arbeidsmiljø og får mye positive tilbakemeldinger. Men jobben krever tålmodighet og at man er på “høyden”.  Lene følger med på trafikken. Etter legebesøket skal hun kose seg med kakao og melk. Og til kvelden er det barne-TV å glede seg til. Drosja stopper, og Thorunn og Lene rusler sammen bort til inngangen av sykehuset. Dørene går opp og lukker seg sakte igjen.

Publisert i 2001.