Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Fakta:
Kristian Klausen er født 24. desember 1971 i Drammen. Debuterte i 2008 med novellesamlingen Måltider i Emmaus. I 2009 gav han ut den kritikerroste romanen Globus. I 2011 Akilles, i 2013 Mitt liv var et hett bibliotek, i 2015 Veien til Mekka og i 2017 Lotusspiserne.
I 2014 ble Klausen tildelt Bokhandelens forfatterstipend, og samme år var Mitt liv var et hett bibliotek nominert til P2-lytternes romanpris.
Maler og forfatter Kristian Klausen i 2008 og 2017.
Forfatter og maler Kristian Klausen har bodd i Drammen hele livet med unntak av studietid i Bergen og Notodden. Siden 2005 har Gulskogen vært bostedsadressen, hvor han bor med kone og tre barn i alderen 14- til to år.
− Jeg studerte for å bli formingslærer, og av fagene trekker jeg fram maling og keramikk som de beste. Har undervist i tegning, form og farge ved Åssiden videregående skole, men fant ut at hvis du ikke gir 100 prosent i lærerjobben, er du ingen god lærer. Jeg hadde andre interesser og gjøremål som spiste meg opp. I 30-års alderen var livet mitt en lang berg- og dalbane med mange bijobber, sier Kristian Klausen, og legger til at han hele tida hadde et veldig kall mot det kunstneriske.
Maleren Kristian Klausen i yngre dager. Her svinger han penselen hjemme i atelieret på Gulskogen.
For det var kunstner Klausen ønsket å være. Å bruke all tid på kunst, først maling og så skriving, og nå en kombinasjon av begge deler.
− Alt annet, som blant annet 10 års arbeid innen psykiatrien, har vært et kompromiss for å få penger i kassa. Det fine er at dette arbeidet har gitt meg viktig livserfaring, hvor jeg har lært å se ting i perspektiv, da det fins verre ting i livet enn en dårlig anmeldelse, sier Klausen, og mener at det er fort gjort at kunstnerlivet gjør at man blir veldig selvopptatt og ikke ser lenger enn sin egen nesetipp.
− Jeg vurderte en periode å bli psykolog. Psykologi, de dype samtalene, og å føle at jeg kan være til hjelp. Nærhet og dialog er interessant. Det er lett å komme inn på folk, snakke om lidelse, smerte og ensomhet, sier Kristian Klausen, som hadde en trygg og god oppvekst med lærerfar og sykepleiermor og ei fire år yngre søster.
Tidligere malte Kristian Klausen med oljefarger og motivene var gjerne anatomi og kropper i bevegelse, men nå er det akvarellmaling, som ligger hans hjerte nært.
Bevegelse og overraskelse
Tidligere malte Kristian Klausen med oljefarger og motivene var gjerne anatomi og kropper i bevegelse, men nå er det akvarellmaling, med farger som renner, som ligger hans hjerte nært. Med olje kan du bruke lenger tid og male lag på lag, men med akvarell får du bare én sjanse – det blir skapt i øyeblikket på godt og vondt.
− Nå maler jeg for egen fornøyelses skyld – ja, det er et overskuddsfenomen. Akvarellmaling er intuitivt. Og underveis i prosessen skjer det overraskelser, slik at det kan bli uforutsigbare og spennende drømmebilder. Å male er blitt avkoblende, lekent, sanselig og taktilt, sier Klausen med et smil, og forteller at skrivingen derimot er bunn seriøst.
− Skriving er mer tørt, bokstavelig talt. Du har et rom i hodet, en tekstverden, hvor historiene lever og formes. Når familien er ute av huset, på jobb, skole og i barnehage, er jeg for meg selv. Jeg er veldig disiplinert og jobber fra klokka 8.00-16.00. Jeg liker stillhet, og mener å kunne isolere seg er en gave, sier Klausen.
Kristian Klausen har en tekstverden i hodet, hvor historiene lever og formes, og noen av disse blir utgitt i bokform.
Hukommelsen er en katedral
− Jeg er fascinert av hukommelsen, og hvordan vi kan bruke den til å lage en annen virkelighet. Du kan skape mange historier, som du kan gjenfortelle for deg selv, og for mitt vedkommende dele dem med leserne. Det er forskjellige strategier i utarbeidelsen av mine seks bøker, men også likheter. Handlingene foregår på Strømsø, Grønland og i Nybyen. Der har jeg bodd og der har jeg gått på skole. Det er mitt avgrensede univers. Alt kommer til dette område, det er hele verden, forteller Klausen, som ser det lille i det store og det store i det lille.
− Ved å fire seg ned i et minne, ser man det tydeligere. Vi har alle ufrivillige erindringer som kan framkalles av smak, lukt, lyd, ja, disse er minnetriggere. Hukommelsen er en kjempestor katedral. I den kan du sitte, fordype deg og så kommer minnene. Vi husker ting gjennom kunst vi utsettes for, som maleri og musikk. Hver novelle er et verk, en katalysator for en historie. Jeg er opptatt av dialogen i alt jeg gjør, sier Kristian Klausen, og trekker fram ei fotobok som sitter godt i minnet:
− Inspirasjonsøyeblikk kan bli store og viktige i ettertid. 17 år gammel så jeg fotoboka med bilder fra slottet, hvor Pablo Picasso og kona Jacqueline Rogue bodde. Sånn vil jeg leve, tenkte jeg, i et stort slott med mange bilder på veggene. Ei bok eller en film kan bli ekstremt viktige og dytte meg videre.
Mine forbilder er Picasso, Pierre Bonnard, Marcel Proust, James Joyce og Knut Hamsun. Hamsun gjorde at jeg ville bli forfatter. Og i ungdomstida var Jens Bjørneboe den store helten. Det er viktig med forbilder for å skape noe nytt og for å strekke seg videre, mener Kristian Klausen.
“Det vakreste vi kan oppdage, er det hemmelighetsfulle”, sier Albert Einstein, et utsagn som Kristian Klausen støtter.
Lista heves hver gang
− Nå er det ni år siden jeg debuterte, i 2008, og det ble en stor overgang i livet. Etter å ha lagt mye arbeid i bokprosjektet, prøvd flere forlag, redigert og så stå med boka i hånda – det var stort, minnes Klausen, som synes det er godt og nyttig å få hjelp av en klok redaktør, som ser hva som hever teksten.
− Jeg strekker meg langt når jeg skriver. Legger lista høyere for hver gang, da jeg ønsker at litteraturen min skal bli best mulig. Noen ganger går skriveprosessen lett, andre ganger stanger jeg hodet i veggen. Å være inne i et åndelig felt er litt skummelt: jeg vet ikke om eller hva jeg skriver om tre år, men det skulle overraske meg veldig hvis jeg setter punktum for min kunstneriske løpebane. Jeg tror ikke at jeg slutter å føre penn og pensel, da det å skape noe går som en rød tråd gjennom livet mitt, sier Klausen.
Vi husker ting gjennom kunst vi utsettes for, som maleri og musikk, mener Kristian Klausen, som selv hører på musikk når han maler, men ikke når han skriver.
− På slutten av ei bok er jeg utmattet. Å skrive en roman tar lang tid. I to år jobber jeg for meg selv, noe som er ensomt og krevende, men det er det jeg ønsker. Å få utgitt ei bok er spennende og godt – samt å få anmeldelser. Det er en sårbar fase, da du står lagelig til for hogg. Jeg må psyke meg opp, men etter en kort stund roer det seg ned igjen, forteller Klausen, og legger til:
− Det sosiale livet tapper meg for krefter. Noe skriveprosessen også gjør, så etter en bokutgivelse, må jeg skrive meg ned. Disse tankene, resonnementene og skissene blir ikke til noe, men det er en måte å samle nye krefter på. I tillegg driver jeg løpetrening og yoga, noe som løser opp muskler i rygg og nakke.
Kristian Klausen ble tidlig politisk bevisst, og er det fremdeles.
− En må ha et visst mot for å få tingene sine på trykk. Teksten kan plukkes fra hverandre, snus og vendes på. Jeg er samfunnsinteressert og ønsker å påvirke og få leserrespons, blant annet via min kronikkskriving, sier Klausen, som har hatt kronikker i Drammens Tidende, Dagbladet og Vårt Land.
− Det går inn på meg hva som skjer ute i verden, ja, jeg er resignert på verdens vegne. Vi kommer alltid til å ha kriger, og vi har en regjering som gir blanke i menneskerettigheter. Jeg vil gjerne påvirke i mitt korte liv og vil fortsette å skrive kronikker – dette er en motor drevet fram av sinne og oppgitthet, understreker Kristian Klausen.
Forfatteren Kristian Klausen utgav i september sin sjette drammensbok, novellesamlingen Lotusspiserne.
Vakkert og hemmelighetsfullt
Kristian Klausen har mottatt statsstipend som forfatter i tre år, har nylig lansert sin sjette bok og har hatt utstilling i Galleri Athene med godt salg.
− Dette var min første utstilling på 10 år med bilder av kropper og landskap. Jeg har tre yndlingsfarger: lyseblått, lyserosa og lysegult. Jeg, som er en litt tungsindig og melankolsk person, har hatt en reise fra de mørke til de lyse fargene.
Akkurat nå kan jeg leve av kunsten, som maler og forfatter, men det er uforutsigbart. Det er hyggelig at sære og originale bøker kan selge og ikke bare krim. Jeg har gjort mitt valg og har forsont meg med dette livet. Jeg kan være blakk og spise havregrøt, da jeg vet at bøkene mine står på biblioteket. Jeg har laget bøker fra Drammen for all framtid. Ingen vet hvilken litteratur som blir lest i framtida, det eneste sikre er at få forfattere overlever og tåler tidenes skiftninger, mener Klausen.
− Det er viktig at livet er gåtefullt, et mysterium, noe jeg går inn i når jeg maler eller skriver. Samt å være nysgjerrig og utforske myter. “Det vakreste vi kan oppdage, er det hemmelighetsfulle”, sier Albert Einstein, et utsagn som jeg støtter, sier Klausen.
− Det er viktig at man bedømmes ut fra hva man gjør, og ikke ut fra kjønn. Hvis du virkelig vil bli kunstner, så prøv det. Går du på tryne, finner du ut om du skal dette eller ikke. Alle lider og strir – en bankmann har også sine problemer. Verden er veldig materialistisk, mye dreier seg om penger og ting. Personlig er jeg fornøyd med å ha ei god helse. Jeg har sett sykdom og død, og dette setter ting i perspektiv. Å være blakk er ett av de beste problemene du kan ha, mener maler og forfatter Kristian Klausen, som håper og tror han vil oppdage mange hemmeligheter i tida framover.
