Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Fakta:
Billedkunstner og drammenser Ragnar Sten er født 22. desember 1943.
- Utdannelse fra Schule Porath, Berlin, 1963-65. Statens Kunstakademi, Oslo, 1981, samt studieopphold og reiser til Island, Danmark, Sverige, Spania, England, Hellas og Tyskland
- Medlem av Unge Kunstneres Samfund, Landsforeningen Norske Malere og Buskerud Bildende Kunstnere. Separat- og kollektivutstillinger i mange norske byer, i Sverige, Danmark og Tyskland. Deltatt i Kunst rett vest i 10 år
- Flere utstillinger med skulptør Karl Chilcott. Mottatt norske, svenske og danske studie- og oppholdsstipender
- Innkjøpt av Museet for Samtidskunst, Norsk Kulturråd, Oslo kommunes kunstsamlinger, Drammens Museum, Riksgalleriet, Drammens bibliotek, Østfold fylkeskommune, Norges Bank og Storebrand, samt Henän, Orust kommun og Konsthallen i Sverige
Ragnar Stens motiver er ofte abstrakte landskapsbilder av stein og svaberg, snø og fjell. Noen av bildene er bygd opp av lag av olje og akryl, som smøres tykt på underlaget. Spor etter påføringen blir stående som relieffaktige merker i størknet form, krakeleringer, hvor et dypere fargelag kommer til syne. Tidvis rik fargeskala, hvor rødt, oker og blått dominerer.
Eller beskrevet med Stens ord: Mine bilder er lyriske, abstrakte landskapsbilder. Ved å forenkle finner jeg fram til selve kraften i bildet. Naturen og landskapet ligger til grunn med visse sidesprang.
Billedkunstner Ragnar Sten trives best når ånden og hånden er venner og snakker sammen.
Ei bratt trapp fører opp fra Hans Hansens vei til et rødmalt trehus fra 1939, og når man ringer på, blir døra åpnet av en blid Ragnar Sten, som med mild røst ønsker velkommen inn.
– Dette er mitt barndomshjem, arvet etter mine foreldre. Her har jeg alltid bodd med unntak av to studieår i Berlin, sier Ragnar Sten.
– Det begynner å bli litt tungvint å bo i dette huset for eldre mennesker, sier Sten, og viser vei inn i stua. På gulvet står Stens fargerike malerier i trerammer, tett i tett og lener seg lett eller tungt mot hverandre, alt etter størrelse. På veggene henger det bilder, de fleste malt av andre enn av ham selv. På hyller og skap står noen keramikkgjenstander laget av samboeren.
Yrkesvalget lå i kortene
– Tidligere hadde jeg atelier i annen etasje, men på 90-tallet ble jeg spurt om å være sammen med andre kunstnere på Union, i Grønland 85. Der fikk vi fire leie rimelig. Nå er vi to tilbake, da én er død og én har flyttet. Vi hadde forskjellige formspråk, og arrangerte utstillinger sammen flere steder i Norge og Danmark, sier Sten, og mener sitt eget karrierevalg ble gjort i tidlig alder.
– Jeg bestemte meg aldri for å bli billedkunstner, da det lå i kortene. Allerede i tenårene hadde jeg stor sans for malerkunsten. Det var noe andaktsfullt for meg. Jeg var også opptatt av teater og hadde lyst til å søke teaterskolen, men det ble maling og det var nok riktig. Kunst har en sterk verdi i seg selv, samt å kjenne sin kulturhistorie. Det er spesielt viktig at dagens unge kjenner historien og at alt ikke dreier seg om roboter og nye digitale hjelpemidler, mener Sten, og legger til:
– Jeg har lært å distansere meg fra alle nyvinninger og har ikke mobil, så for å få tak i meg må man ringe fasttelefonen. Dette straffer seg og har satt meg litt på sidelinja, så kanskje jeg har gjort noe dumt og går glipp av mye som skjer. Men jeg tror ikke jeg er alene om å leve på utsiden av den digitale verden.
Ragnar Sten er enebarn, og har selv én sønn, som går i sin fars fotspor: han er graffitikunstner.
– Jeg ønsket meg en tvillingbror, sier Ragnar med et smil, og husker med glede barndommens lek og all moroa med guttegjengen i Heiaterrassen.
– Sport, ja, ski var topp for meg og spesielt langrenn og hopp. Og jeg var glad i å gå på skolen. Kan ikke huske noen favorittfag, men tegning var nok det jeg likte best. Jeg har undersøkt hvor jeg kan ha min kunstinteresse fra, men mine foreldre var ikke spesielt opptatt av kunst. Diverse formspråk treffer en, og så utvikler man det til sitt eget. Dette er en arv, da man ikke tar noe fra ingenting, mener Ragnar Sten, som opp gjennom livet har eksperimentert med forskjellige maleteknikker.
Terpentin drypper fra trærne
Livet med pensel og lerret har gitt Ragnar Sten mye glede.
– Uansett hva man holder på med, må det holde et kunstnerisk mål. Jeg har hele livet vært tro mot meg selv og ikke lagt meg på en populistisk bølge. Noe som har medført at inntektene har svingt. Livet ble mer forutsigbart da jeg mottok Statens garantilønn for kunstnere, noe som jeg følte var en stor ære. Kunstnerlønn fikk jeg i 10 år fram til jeg ble pensjonist, sier Sten.
– At dårlig råd og en sulten kunstner skaper bedre kunst, er nonsens. Regningene kommer uansett, sier Sten, og legger til at dagens bortfall av kunstnerstipend er en tragedie:
– Uten kunstnerstipend blir valget å utøve kunst vanskeligere. Det er tøft å livnære seg som kunstner. Jeg mener kunst og kultur er livgivende og avgjørende for et menneskes liv – ja, kunst er nødvendig for å overleve på langt sikt.
I 47 år på rad har jeg tilbrakt somrene på Støa i Holmsbu. De to kunstnerhyttene er nå oppgraderte og det er stor søkning til disse. Det var maleren Bård Brodersen som anbefalte meg å søke om å få låne malerhytta i sin tid, og jeg har i disse årene fungert som vaktmester. I Holmsbu drypper det terpentin fra trærne, og stedets største samlingspunkt var hos Henrik Sørensen (1882-1962), mener Ragnar Sten, som understreker at Støa – med sitt lys, sine omgivelser og sin stemning – i alle år har hatt stor betydning for ham.
Rørt til tårer
– Et maleri kan bevege meg så tårene kommer. Noe også musikk kan gjøre, og at det går godt med familie og venner. Det er fantastisk å ha disse følelsene, og det er viktig å godta at tårene kommer. Jeg har gjennom hele livet vært lett bevegelig, og har alltid tort å åpne hjerte mitt for følelsene som kommer. Kan også bli beveget av fargesammensetninger. Jeg kan i et maleri se andre ting enn andre mennesker legger merke til: se strøket, se detaljene, se estetikken, se materien. Ja, jeg tror noen mennesker har en større kunstnerisk opplevelse enn andre, sier Ragnar Sten, som mener at selvets åpenhet har mye å si for all opplevelse.
– Det er viktig å ikke bli hard som stein, men vise at ting betyr noe for meg, sier Sten, som synes at hans eget liv tidvis har vært turbulent:
– Jeg har gitt livet mitt til kunsten, og har opplevd store svingninger. Når jeg lykkes, har jeg følt meg som kongen på haugen og vært rik inni meg. Og det har vært tider da ånden og hånden ikke har vært venner, og jeg har slitt både med skaperevne og dårlig økonomi. Det har vært tungt, men jeg er ikke blitt slått i bakken. Jeg har stått oppreist og vært tro mot meg selv. Dette gir meg god smak i munnen, sier Ragnar Sten, som har travle dager utover høsten med blant annet Kulturens festaften i Drammens Teater og Kunst rett vest.
Ingen maleri med krone på hodet
– Fargene varierer veldig. I rundt 10 år malte jeg hvite, store bilder. Så tvang jeg meg til å prøve røde streker og i to år hadde jeg en rød periode, og så ble det en blå periode. Okergult ligger mitt hjerte nært. Fargevalget kan ha noe med årstidene å gjøre, men jeg bestemmer meg aldri for en farge før jeg maler. Fargene kommer fram mens jeg maler, i prosessen, sier Ragnar Sten, som har naturen som sin store inspirasjonskilde.
Ragnar Sten hjemme i hagen i Hans Hansens vei. Her viser han fram ett av sine malerier inspirert av naturen – et vinterlandskap.
– Det er ingen av mine malerier som har “krone på hodet”. Jeg har ingen tro på det ene bildet som er alt. Å vente på et mirakel skal skje synes jeg er rart og for meg vanskelig å begripe. Personlig tror jeg at folk er opptatt av fargebruken min, disse fargene som bestemmer over seg selv. Det å ha et publikum er bra, men jeg setter dem ikke på en pidestall. Under Kunst rett vest har vi åpent atelier, folk kommer innom og vi har mange hyggelige og fine samtaler. Det er alltid spennende å se folks reaksjon på kunstverkene. Noen er litt nedlatende, som kanskje bunner i usikkerhet på et formspråk som ikke er visuelt gjenkjennelig. Og uttalelse som “Dette kunne jeg gjort bedre sjøl” er både vondt og sårende, sier Sten, som ønsker at folk skal åpne hjertet og sjela og la seg rettlede av disse to.
– Personlig vil jeg ikke advare unge mennesker om å gå kunstens vei, men forklare, rettlede, støtte og oppmuntre dem. Det er viktig at de gjør det de har lyst til, men det er et tøft liv. Jeg har tro på at hvis man ønsker å gå inn i noe man er fylt av, så skal man gå inn i det. Ingen vet hva livet vil gi. Uansett: undersøk og prøv det ut. Kunstens verdier er større enn siste mobilmodell. Folk som velger et kunstnerisk uttrykk føler en tidvis og spesiell stor stolthet, som gir mye tilbake, understreker billedkunstner Ragnar Sten.
Ragnar Sten viser fram utallige tegninger fra sykehusoppholdet, som han har kalt “Tingenes tilstand”.
Langvarig sykeleie
Ragnar Stens liv fikk en alvorlig knekk, da han ble påkjørt av en bil i gangfeltet utenfor Fylkeshuset for et drøyt år siden.
– Etter påkjørselen ble jeg kjørt til Drammen sykehus og ble der i sju måneder. Det viste seg å være et komplisert brudd i ankelen. Da jeg fikk vite at jeg kanskje måtte amputere foten, gjorde dette meg deprimert. Heldigvis slapp jeg amputasjon, sier Sten, og viser fram utallige tegninger fra sykehusoppholdet som han har kalt “Tingenes tilstand”.
– Da jeg lå på sykehuset kjøpte sønnen ei tegneblokk til meg, og jeg synes det var veldig spennende å tegne. Som du ser, har jeg tegnet mange inntrykk: Alt fra hendene mine i forskjellige positurer til den alltid tilstedeværende kaffekoppen på bordet ved senga.
I dag bruker Ragnar Sten stokk når han er ute og går, da ankelbruddet har gått utover balansen.
– Spaserstokken gir meg en trygghet, så den er god ha, sier Ragnar Sten, og tar telefonen som ringer. De siste forberedelsene til festaftenen blir klargjort, og han får tilbud om å bli hentet. Men Ragnar Sten ønsker å ta turen fra hjemmet i Hans Hansens vei til teateret ved Gamle Kirkeplass på egne bein – med god støtte av sin solide stokk.
