Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Maleriet av Erik Dalheim fra hans ordførerperiode er malt av Rino Harveg.

Fakta:
Født i Drammen 4. oktober 1940. Ordfører 1976-79, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet fra 1981.

Dreier 1960-63. Fra 1963 reparatør ved Norsk Kabelfabrik A/S, hvor han var klubbformann 1969-75. Har innehatt en rekke tillitsverv innen LO og Arbeiderpartiet, blant annet som leder av BuskerudArbeiderparti 1988-92. Medlem av bystyret 1972-83, og av formannskapet fra 1976. Tok som ordfører initiativet til istandsettelsen av det gamle rådhuset. På Stortinget industriens talsmann.

Erik Dalheim slapper av på den hvitmalte krakken utenfor mursteinshuset sitt, som ble oppført av filleonkelen.

– Jeg er ørengutt og hadde mine første leveår på Monerberja nedenfor Ballklubbhuset, sier tidligere ordfører Erik Dalheim, og forteller at familien på farssida var fra Hadeland, kom til Drammen og ble bygningsarbeidere og murere. På morssida var de fra Landfalløya og jobbet i papirindustrien.

– Den gangen gikk alle ungene i nabolaget på søndagsskolen i Landfalløya kapell, og etikken jeg lærte der om å være snill og god, og at man skal ha noen regler her i livet, sitter i.

Dalheim bor naturligvis, som sønn av en murmester, i et mursteinshus på Konnerud. Han tar med seg tre avisutklippsbøker ut på verandaen, og deler gjerne sine minner fra en svunnen tid:

Om julenissen som ikke kom før klokka 22.00, da han hadde tatt en sving om Solbergelva og blitt skjenket. En traumatisk opplevelse for en fireåring som ventet med lengsel og smerte på pakkene sine. Fire år var han også, da poliomyelitten rammet ham og mora bar ungen sin fra den ene legen til den andre. På grunn av lammelsen klarte han ikke å gå. Erik ble lagt inn på isolat, og husker godt at han ble båret til vinduet og kikket ned på mor, som stod utenfor sykehuset.

– Det ene beinet fungerer ikke helt. Kan ikke løpe, men dansing, turgåing og sykling går fint. Så handikappet hemmer meg ikke, sier Dalheim.

Da Erik var 11 år dro faren til Australia i jobb for Selmer. Der ble han og stiftet ny familie. Erik og broren Per vokste opp med mor, og etter hvert ny familie og søster Kari.

Dalheim tar med seg tre avisutklippsbøker ut på verandaen, og deler gjerne sine minner fra en svunnen tid.

Lærling og aftenskoleelev
Erik Dalheim gikk i Bragernes skoles eneste fellesklasse, men i skolegården var guttene og jentene skilt fra hverandre med en tydelig strek.

– Jeg var ikke skoleflink, så da jeg var 14 år og ferdig med framhaldsskolen begynte jeg som visergutt hos Lyche. 15 år gammel tok jeg en teoretisk test hos H. Th. Refsum Mekaniske Verksted, meldte meg samtidig inn i fagforeningen og var i fire år dreierlærling. Samtidig tok jeg treårig aftenskole, slik at jeg fikk teori til alt det praktiske arbeidet. Ble så fagarbeider som dreier, og det er den eneste formelle utdannelsen jeg har, sier Erik Dalheim, og legger til at han hadde lært og mestret en praktisk og teoretisk utdanning, som ble et godt grunnlag for veien videre.

Med fagbrevet i hånda fikk Dalheim jobb som reparatør på Kaber’n og gav service til blant annet gaffeltrucker og heiser.

– Etter tre-fire år ble jeg med i styret i fagforeningen og valgt til klubbformann i 1969. Da ble det kurs og LO-skolen, hvor jeg lærte møteledelse, lover og regler. Jeg deltok også i nordisk samarbeid innen jern og metall, tok kurs i utlandet og lærte engelsk. Dette kom jo godt med i min senere jobb som ordfører, mener Dalheim.

Erik Dalheim, byens ordfører fra 1976-79 og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet fra 1981-2001.

Skape verdier for å dele
– Jeg var en progressiv fagforeningsperson, og ønsket å være i forkant og lærte at i et konkurranseutsatt næringsliv må man skape verdier for å ha noe å dele, forteller Erik Dalheim, som trivdes som tillitsvalgt.

– Jeg likte og liker å jobbe med mennesker. Som 30-åring meldte jeg meg inn i Arbeiderpartiet, noe bestefar var glad for. Jeg valgte et parti, hvor jeg kunne få innflytelse og få til noe. I 1971-valget fikk jeg flest stemmer. Jeg har alltid vært opptatt av boligpolitikk. At folk skal få lønna til å strekke til og at flest mulig skal få kjøpe sitt eget hus, sier Dalheim, som forteller at kona Marit og han sparte penger, mens de bodde i annen etasje hos besteforeldrene hans, for å bygge hus på Konnerud. Senere sparte de penger til hytte på fjellet.

– Satt i bystyret, var vararepresentant i formannskapet og medlem av byplanrådet, hvor vi behandlet og regulerte vei- og boligsaker. På den tida var det regulering av boområder på blant annet Åssiden og Konnerud, sier Dalheim, og skuer ut over trærne i Konneruds åsside.

– Så ble jeg bedt om å stille som ordfører, men jeg ville ikke først. Så ble det til at jeg takket ja, og dagen etter fikk jeg mulighet til å søke stillingen som sekretær i forbundet. Men da hadde ordførerballen begynt å rulle, og jeg ble valgt til Drammens ordfører i 1976, sier Dalheim, og legger til:

– Det var veldig rart å plutselig være ordfører. Jeg var 34 år og Hagbart Kylland, som gav seg, var dobbelt så gammel. Mange var nok skeptiske til min unge alder. Fikk råd av Kylland om å lære meg å si nei og ha på meg dress når jeg bar ordførerkjedet. Men jeg var ikke flink til å si nei, minnes Dalheim.

Ordførertida var sosialt og spennende, synes Erik Dalheim.

Matboks byttet ut med nistepakke
– Det var mye nytt for meg, men jeg visste hvordan jeg skulle behandle de politiske sakene. I kantina hadde jeg med matboks, men funksjonærene hadde matpakke, så da ble det til at boksen ganske raskt ble byttet ut med matpapir. Jeg ønsket å hilse på alle i kommunen og sette meg inn i ting, og det var mange småsaker jeg ordnet opp i. Jeg pratet med alle som dukket opp på ordførerens kontor og var mye ute i bysamfunnet, sier Erik Dalheim, som husker han fikk mange invitasjoner til blant annet jubileer og arrangementer.

– Jeg deltok blant annet på mitt første jubileum i Drammen kaninavlslag, og da leste jeg meg opp på kaniner i forkant. Talen viste min kaninkunnskap og det ble en innertier, forteller Dalheim, og smiler fra øre til øre:

– Ble kjent med flere foreninger, og var selv medlem av mange, blant annet Konnerud Idrettslag. Ja, ordførertida var sosialt og spennende.

Respekt og toleranse
– I mine fire år som ordfører lærte jeg å respektere folk og utvide min horisont, både på det menneskelige- og faglige området: alt fra kaninoppdrett til sangkor. For å lære byens historie la vi blant annet formannskapsmøtet til Drammens Museum. Jeg føler at jeg gjorde en god jobb som ordfører, og at jeg var bredt til stede, sier Dalheim, og trekker fram noen av tingene som kom på plass under hans “regjeringstid”:

• Drammenshallen. Byggevedtak i 1976 og ferdig i 1978. Jeg var leder av Stiftelsen Drammenshallen, og hallen ble leid ut til Drammen kommune
• Restaurering av Drammen rådhus med den bevaringsverdige bystyresalen. Det ble avholdt folkeavstemming om å rive eller bevare. I flere tiår var realisering skjøvet ut i tid. Flere alternativer ble vurdert. Blant annet rive og bygge opp igjen med gamle fasader og nytt innhold. I den endelige bystyrebehandlingen i desember 1977 stemte 37 for bevaring og 31 ønsket å rive. Jeg stemte for bevaring og ble leder av restaureringskomiteen
• Regulering av Konnerud var den store saken i min periode. Målet var halvparten boligbyggelagsboliger og halvparten selveiere. Tomter og hus skulle selges til selvkost, og den gangen kunne man få en bolig for cirka 400 000 kroner – en pris som vanlige folk kunne klare

Erik Dalheim var leder av Drammen rådhus sin restaureringskomité. At rådhuset er bevart, er dagens drammensere takknemlige for.

Nedenom og hjem
– Jeg er stolt av at mange fikk råd til å eie sitt eget hus. Ved neste valg fikk jeg flest stemmer, men Høyre fikk flertallet. Synes dette var leit, da jeg trivdes og likte meg i ordførerstolen. Så gikk jeg tilbake til reparatørjobben på Kaber’n, men stod fremdeles som førstemann på Arbeiderpartiets liste. Etter to år kom jeg inn på Stortinget, og der ble jeg i 20 år, forteller Erik Dalheim.

– Som stortingsrepresentant jobbet jeg mest med næringspolitikk. De første 12 årene ble det mest olje og kunnskapsinnhenting i utlandet. Besøkte oljeplattformer jorda rundt, eller skal vi si på alle verdenshav? Ansvar for statsbedrifter og gruvedrift, som noen ganger gikk nedenom og hjem. Det som ikke går bra er også lærerikt. De siste åtte årene på Stortinget var jeg i Finanskomiteen. Der var grunnlaget for det meste, men også alt det folk lett kan være forbanna på, selv om det å spleise og legge ut for hverandre er grunnlaget for et godt samfunn.

Mora mi likte i utgangspunktet ikke at jeg var i Finanskomiteen, som tok penga fra folk. Men ellers var og er mor på 98 år stolt av meg, understreker Dalheim, som synes det er moro at han som ikke var god i regning havnet i Finanskomiteen.

– Det er viktig for et samfunn å ha et skattesystem som oppfattes som rettferdig. Det forhindrer sosiale spenninger og uro, som igjen kan gå ut over produktiviteten i landet. Jeg var med på flere revisjoner av skattesystemet, som i det vesentlige ble vedtatt med bredt flertall. Som stortingsrepresentant vedtar man lover og grunnlaget for hvordan samfunnet skal utvikles. I denne sammenheng har mine roller som tillitsvalgt og ordfører gitt meg et godt grunnlag. Ris og ros fra dem som valgte meg har vært grunnlaget for min stemmegivning. Ærlig kjeft fra folk på gata skal man ta på alvor, mener Erik Dalheim, og vender blikket fra fortida til framtida.

Erik Dalheim inviterer på biltur i sin drøm av en Messerschmitt. Han har takket nei til å selge bilen for 350 000 kroner. Den er absolutt ikke til salgs.

Velgerne skal ha makta
Erik Dalheim, i en alder av 77 år, jobber fremdeles som konsulent i blant annet Glitre Energi, men har nå i flere år lovet kona å legge inn årene og bli fulltidspensjonist.

– Selv om jeg ikke har hatt politiske verv siden jeg sluttet på Stortinget i 2001 er det vanskelig å ikke mene noe: En sammenslåing av kommunene i Drammensregionen uten Lier er å beklage. At argumentene for ofte blir at man må framfor å ønske, er også å beklage. Men når vedtaket er gjort er det gledelig at Drammen, Nedre Eiker og Svelvik helhjertet går for Nye Drammen. Fylket Viken med Akershus, Buskerud og Østfold, som ingen ønsket, er krevende basert på gamle grenser, mener Dalheim, og har mer på hjertet:

– Jeg håper vi får politikere som representerer alle deler av regionen, og at folk føler de har folkevalgte som de kan prate med. Politikerne skal ha supplerende kunnskap til en profesjonell administrasjon og sunt vett. Er skeptisk hvis politikerne blir profesjonaliserte. For mange fastlønte politikerne synes jeg ikke noe om. De kan ufrivillig bli maktmennesker, og det er det velgerne som skal være.

Erik Dalheim bak rattet, det blir berting og vinking på turen rundt i Konneruds gater.

Unger bør læres opp til å bli politisk interesserte, og vi må inspirere folk, uansett alder, til å være med i politikken. Å legge til rette for politisk engasjement, da vi har et ansvar for at det er et representativt utvalg av befolkningen. Da jeg var ordfører tok vi barna med på råd om hvor lekeplasser og akebakker bør ligge og hvordan de bør se ut, og barna fikk uttale seg i reguleringssaker. Jeg ledet også et utvalgt om likestilling og kvotering. Dette var ei tid hvor jentene kom inn i typisk guttejobber, ja, likestillingsarbeidet er en evig kamp.

Motoren brummer og eksosen legger seg som et mykt teppe rundt kjøretøyet i det den starter.

Selv er Erik Dalheim veldig guttete. I garasjen har han biltypene MG og Messerschmitt, som han mekker på og har stor glede av å kjøre, og han har nettopp deltatt på MG-treff på Røros. Nå inviterer han på kjøretur i sin gule Messerschmitt, som minner mye om et lavflyvende fly på tre hjul, to foran og ett bak. Motoren brummer og eksosen legger seg som et mykt teppe rundt kjøretøyet i det den starter, og så kjører Dalheim med stolthet rundt i Konneruds gater. Litt berting her og vinking der, farta øker i nedoverbakkene og minsker i oppoverbakkene.

Og er ikke Erik Dalheim hjemme, så er han nok på tur i sin gule Messerschmitt, en annerledes bil – beskjeden i størrelse, men med framtoning som både er morsom og oppsiktsvekkende. Om nærmeste nabo, ordfører Tore Opdal Hansen, har lyst eller får lov til å bli med på en tur i Messerschmitt-en sier historien ingenting om. Undertegnede fikk i alle fall en biltur hun sent vil glemme.

I sine fire år som ordfører lærte Erik Dalheim å respektere folk og utvide sin horisont, både på det menneskelige- og faglige området.

Publisert i Byavisa Darmmen, side 1 og 14-15.

Publisert i Rundt om Drammen.