Så rart å møtes etter flere år.
Et «hvordan har du det» og » takk det går».
I farten får jeg ikke sagt deg mer,
men leser fort ditt ansikt og ditt hår.

Der går så mange fremmede omkring.
Men jeg ser ingen. Det fins ingenting
i noen små sekunder, bare du –
Det streifer hjertet som en fugleving.

Så fort og flyktig. Brått er alt forbi,
og vi går hver til vårt. Men kanskje i
det korte møtet myldret tusen ord
som vel var unødvendig å si.

Imellom mennesker som oss, som sto
så nær hverandre engang, går en bro
fra kyst til kyst, usynlig over sjø,
som binder dem til ett om de er to.

Hallo. Adjø.

Skrevet av Kolbein Falkeid (1933-2021)