Tekst: Birgitte Simensen Berg

10. april i år brant nok én historisk bygning i Drammen: Sjøboden fra 1800-tallet på Landfalløya, som ifølge Riksantikvaren hadde svært høy verneverdi. Nå har byen dessverre bare tre sjøboder igjen.

Vis á vis, nedenfor Gulskogen gård, står heldigvis sjøbodens tvilling, et tidsvitne, som nå mangler én å dele sine historiske tilbakeblikk med.

Er det mulig? Tenkte jeg, da jeg hørte at politiet etter snart et halvt år har henlagt saken. Politiet ‒ med hjelp av Kripos ‒ har ikke funnet brannårsaken og har heller ikke mistanke om at det har skjedd noe kriminelt.

En brann starter vel ikke av seg selv?

Hvorfor begynte det å brenne?

Hvor var arnestedet?

Hva var lagret i sjøboden?

Hvilket ansvar hadde eieren av eiendommen, hvor sjøboden var, og kommunen for å ta vare på, samt brannsikre et verneverdig bygg?

Hva gjøres nå for å brannsikre de tre gjenværende sjøbodene, slik at ikke samme skjebne rammer dem?

Ansvarsfraskrivelse og bortforklaringer kan kastes på de triste, forkullede restene av sjøbodens solide tømmerstokker på branntomta ved Drammenselva.