Tekst: Hans Børli Vi sitter i slørblå junikveld og svaler oss ute på trammen. Og alt vi ser har dobbelt liv, fordi vi sanser det sammen. Se – og skogsjøen ligger og skinner rødt av sunkne solefalls riker. Og blankt som en ting av gammelt sølv er skriket som lommen skriker. Og heggen ved grinda brenner så stilt av nykveikte blomsterkvaster. Nå skjelver de kvitt i et pust av vind – det er som om noe haster… Å, flytt deg nærmere inn til meg her på kjøkkentrammen! Den er så svimlende kort den stund vi mennesker er sammen.