-
En god gjerning er sin egen belønning.
-
Dans(k)ebåten
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Å, for et eldorado! Tappekraner fulle av øl og vin i rødt og hvitt. En hel dag på båten. Hvordan skal vi få tida til å gå? Lunsjbillett blir kjøpt, og vi får lov til å sitte ved bordet i én time. Makan! Bare én time?! Kan vi ikke få lov til å sitte så lenge vi vil? Få matro? Kose oss med maten? Slå i hjel litt tid? Spør vi og undres helt til vi ser tappekranene fulle av alkoholdråper. Og vi skjønner etter hvert hvor en fast lunsjtid er innført. Noen drikker på tom mage – alkoholen er jo gratis – og…
-
Oktober
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Oktobersola speiler seg i Elveharpen og Drammenselva. Kalenderen vår blir tynnere og tynnere, da vi river av ett og ett tallark for hver dag som går. Tida kommer, er et annet utsagn, men vår kalenderen blir ikke tykkere av hvilket verb vi bruker. Som regel er det koseligere med noe som kommer enn noe som går – et besøk heller enn en avskjed. Vi har vinket farvel til september, og åpner døra på gløtt og slipper oktober inn i varmen. Lappeteppe av blader i grønt, gult og rødt. Enhver årstid har sin sjarm, også oktober: Ute i skogen og på fjellet er det et…
-
November
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Novembermørket siger inn over Strømsø torg. Grå – gråere – gråest. Fra lys grå til mørk grå. Det mørke grå går over i det svarte. November er full av grå og svarte fargetoner. Våt – våtere – våtest. Grått og vått. Vi er på reise gjennom årets nest siste måned. Trærne skjelver i sin nakenhet med et bakteppe av mørk himmel. Vinden rister hardt i greinene, slik at bladene ikke lenger klarer å holde seg fast. De slipper taket og gir seg ut på sin siste seilas. Noen svever lydløst gjennom lufta, mens andre lar vinden blåse seg hit og dit i en rytmisk…
-
Ridende rytter til jernhest
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg En «uvenn» i Bergen har meldt meg på sykkelrittet Birken, så nå er det ingen vei tilbake. For sykkelen triller ikke uten kraftfulle pedaltråkk fra meg. På en sykkel med skivebremser – for det må man ha i et ritt fullt av søle og sludd – iført stramme sykkelklær, hjelm og briller som dekker halve ansiktet, er det nesten ingen som kjenner meg igjen. Jeg hilser i forbifarten og blir møtt med et nølende nikk. Aldri har jeg hilst på flere spørsmålstegn. Kamuflasjetøy Det er morsomt å trene i kamuflasjonsetøy. Unna vei, freser fru Inkognito i kamphumør. Her skal det trenes om jeg vil eller…
-
Det er ikke lett å se ned på noen når man selv er så liten.
-
Drammens Museum – skriv det riktig!
Drammens Museum en vakker sommerdag. Drammens Museum skrives slik, og ikke Drammens museum eller som Ståle Sørensen skriver, Drammen Museum, i forbindelse med Revitaliser Friluftsmuseet. Er barnets navn Sofie Paulsen så heter hun det, og ikke Sophie Pålsen, sofia paulson eller noe annet kreativt. Så neste gang håper jeg at se at navnet på byens museum skrives riktig, altså Drammens Museum – med -s etter Drammen og stor M! Lille My Publisert i Drammens Tidende og Byavisa.
-
Trommelyd vekker vinterkvelden
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Afrikansk kvinne med fargerike hårpryd. Vi sitter langt fra det afrikanske slettelandet med solsvidde gresstuster og flokker av vaktsomme antiloper, som beiter langt borte i horisonten. Vi sitter i et stort, gulmalt lokale på hver vår røde stol med ei stor afrikansk tromme mellom beina. Noen av trommene har vakre utskjæringer av ville dyr. I midten av den lille halvsirkelen sitter en vaskeekte afrikaner fra Gambia og Fredrikstad med rastafletter, et ansikt som lyser av glede, ei vid t-skjorte og ola-bukser. Hendene hans danser over trommeskinnet, og lyden smeller mellom veggene. Vi kjenner at hendene våre automatisk finner veien ned til tromma: tam-tam-tam. Vi…
-
Slalom i Haukåsbakken: Takk for nå
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Haukåsbakken er et eldorado med en fantastisk utsikt over Drammen. Vi reiser fra våren og opp til vinteren i løpet av noen få minutter. I byen er det bare fortau og gater, men i Haukåsbakken ligger snøen fremdeles hvit og kald. Det er siste treningskveld, og det er tid for å si takk for denne gang. Vi klarer å fange t-kroken denne gangen også, og med et seierssmil lar vi heisen føre oss opp mot stjernehimmelen. Vinden suser i tretoppene, og vi drar lua lenger ned i panna. Så sklir vi elegante av kroken på toppen av bakken, og mister nesten pusten når vi…
-
Verden er ikke som den var. Nå tar det for eksempel lengre tid å leve.