Avisinnlegg
-
Trommelyd vekker vinterkvelden
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Afrikansk kvinne med fargerike hårpryd. Vi sitter langt fra det afrikanske slettelandet med solsvidde gresstuster og flokker av vaktsomme antiloper, som beiter langt borte i horisonten. Vi sitter i et stort, gulmalt lokale på hver vår røde stol med ei stor afrikansk tromme mellom beina. Noen av trommene har vakre utskjæringer av ville dyr. I midten av den lille halvsirkelen sitter en vaskeekte afrikaner fra Gambia og Fredrikstad med rastafletter, et ansikt som lyser av glede, ei vid t-skjorte og ola-bukser. Hendene hans danser over trommeskinnet, og lyden smeller mellom veggene. Vi kjenner at hendene våre automatisk finner veien ned til tromma: tam-tam-tam. Vi…
-
Slalom i Haukåsbakken: Takk for nå
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Haukåsbakken er et eldorado med en fantastisk utsikt over Drammen. Vi reiser fra våren og opp til vinteren i løpet av noen få minutter. I byen er det bare fortau og gater, men i Haukåsbakken ligger snøen fremdeles hvit og kald. Det er siste treningskveld, og det er tid for å si takk for denne gang. Vi klarer å fange t-kroken denne gangen også, og med et seierssmil lar vi heisen føre oss opp mot stjernehimmelen. Vinden suser i tretoppene, og vi drar lua lenger ned i panna. Så sklir vi elegante av kroken på toppen av bakken, og mister nesten pusten når vi…
-
Møter med mennesker
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Møter kan være så mangt. Jeg snakker ikke om å møte veggen, eller møte seg sjøl i døra. For ikke å snakke om å møte seg sjøl i speilet, som kan være spesielt ille om morgen. Nei, jeg vil snakke om å møte andre mennesker. Et møte kan etterlate et kort tankeblaff eller et eviglangt minne. Et minne som du gjerne vil holde fast på – gjemme trygt og godt inne i hånden. Eller et minne du vil bli kvitt fortest mulig – knipse vekk med fingrene. Og borte er det for evig og alltid. Forhåpentligvis. Et møte kan være spennende eller forferdelig. Det…
-
Så ble det julebord i år også
Tekst: Birgitte Simensen Berg Firmajulebordet er i full gang. Stemningen stiger i samme takt som flaskenes innhold synker. Og i år som i fjor sitter Jørgensen der og blir blankere og blankere i øynene, heldig som han er som har fått unge, søte Eva på sentralbordet til bords. – Hei, sover du, eller….? Skal det ikke være litt mer akevitt i det lille glasset ditt? – Å, unnskyld… Nei, takk, jeg liker ikke akevitt, jeg. – Liker du ikke akevitt!? Det er jo det som er jul, jo! Han himler oppgitt med øynene og snur seg mot dama på sin andre side, hvor han har mer hell med seg. Hun tar i mot tilbudet…
-
En håndballspiller og hennes sykkel
Tekst: Birgitte Simensen Berg Hver onsdag kveld fra klokka 21.00-22.00 trener jeg – og mange andre – i Drammenshallen. Denne onsdagen hadde jeg vært på foreldremøte på skolen, og var seint ute til treninga. Hjem å skifte i en fei, og slengte meg på sykkelen. Jeg suste gjennom byen, og hadde litt for god fart over en kantstein, slik at håndballen i kurven foran på styret, spratt ut. Den hoppet bortover – glad og fornøyd – med sykkelen og meg etter. Den ble innhentet og puttet tilbake i kurven, og resten av turen holdt den seg på plass. Treningen ble gjennomført uten skader av noe slag, og med ballen under…
-
Desember
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg St. Hallvard og båten hans er fylt med snø, som resten av Bragernes torg. Den har blitt så tynn. Og tynnere og tynnere blir kalenderen vår for hver desemberdag som går. Lommeboka lider også samme skjebne, da sedlene flagrer ut og inn og fram og tilbake som hvileløse sommerfugler en vakker vårdag. Ei lommebok er tydeligvis ikke noe blivende sted for pengesedler i disse tider. Butikkenes julesanger legger seg som et lunt toneteppe over fulle butikkhyller, og det synges forførerisk inn i øret: Kryp inn i min butikk, lett din lommebok og gå ut igjen med poser fulle av julegaver til glede for små…
-
Lær av Danmark!
Tekst: Birgitte Simensen Berg Tegning: Solveig Henriette Simensen Veivesenet og de kommunale myndighetene burde seg en tur – gjerne en sykkeltur – til Danmark. De vil da se flotte sykkelstier langsmed kjørebanen. Både i byer og på landsbygda finnes det et utall av velholdte stier, hvor syklister og fotgjengere kan ferdes trygt. Selv om sykkelen nok blir mer benyttet i vårt naboland i sør, blir det stadig flere og flere i dette landet som bruker sykkelen både til nytte og hygge. Den er blitt et framkomstmiddel som krever sin plass i trafikkbildet. Dette, i tillegg til den økende biltrafikken, gjør at behovet for flere og bedre sykkelstier øker. Danskene legger…
-
Har idretten monopol?
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Det var en gang en oldemor og en oldefar som ville til skogs en dag fordi det var slikt et vakkert vær. Oldefar med sekk på ryggen, gikk først. Oldemor et par skritt etter. Langs stien de fulgte blinket det i små snøkrystaller og gråspurven kvitret i tretoppene, riktig idyllisk. Oldemor og oldefar koste seg der de gikk. Og i ryggsekken hadde de brødskiver med geitost på og rykende varm kaffe på termosen. Kunne to pensjonister ha det bedre? Skogens stillhet ble plutselig brutt av en gneldrende mannsstemme: – Se og kom dere der ut av løypa! Oldemor og oldefar skvatt til. Foran dem…
-
Over grensa etter gris
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg En kveld satte faderen seg ned blyant, papir og avisutklipp av tilbudsvarer fra butikkene i distriktet. Resultatet av utregningen var, som han visst på forhånd, at svenskeprisen var den rimeligste, selv medregnet bensinutgiftene. Tidlig tirsdag morgen reiste vi: faderen, moderen, Baby og jeg. Strømstad var målet – vi reiser jo ikke lenger enn nødvendig. Utenfor Oslo ble det litt køkjøring, vi dumpet midt opp folk-som-skulle-på-jobben-trafikken. Men etter Oslo var det lite trafikk, og turen videre gikk greit. Vi kortet tida med kaffedrikking og brødspising – en liten høneblund rakk noen av oss også vi før nådde Svinesund. Faderen var redd han hadde for lite…
-
Takk for turen!
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Jeg hadde en herlig opplevelse en kveld. Fetteren, 12 år, ville ha meg med på treningsturen sin. Iført markadress, hjemmestrikket topplue og med treski stilte jeg opp til årets første skitur. Vi møttes på hjørnet. Han i kreppdress og med glassfiberski. På beina trasket vi opp til lysløypa. Så deilig det var å få på seg skiene igjen og gli avsted bortover i løypa. Den 12-årige konkurranseløperen hadde lovet å ikke gå i fra meg, så stadig vekk måtte han snu seg for å forsikre seg om jeg fremdeles hang på. Og jeg beint tenna sammen, her skulle ikke jeg forårsake forsinkelse, nei. (Noe…