-
Landslaget i akebakken
Tekst: Birgitte Simensen Berg Ingen ball. Ingen mål. Ikke nummer på ryggen. Ikke kortbukse. Ikke joggesko. Men snø og sol. Og akebrett. Pluss lue, votter og tjukke klær. Akedagen sammen med Aronsløkka barnehage ble en annerledes treningsøkt for herrelandslaget i håndball. – Det ligger en helt bevisst strategi bak, forteller trener Gunnar Pettersen. – Livet er noe mer enn trening og kamper. Dette er mental hygiene. Og jeg lærer mye om spillerne ved å se dem i et annet miljø enn det de vanligvis oppholder seg i. En slik akedag er kjempebra, og det er lett å se at de trives, sier Pettersen og smiler fra øre til øre. At…
-
Et håndballag – en håndballbane
Tekst: Birgitte Simensen Berg 1) Et godt lagspill Et spill som bølger fram og tilbake. Håndballen går fra høyreving, innom backene, videre til strekspiller og venstreving, som ser ei luke og sentrer tilbake til linjespilleren. Og naturligvis blir det mål, og hele laget jubler. Det er laget som får mål! 2) Målsetting For å vinne må man score mål. Hvor er målet? Og hvordan kommer ballen i målet? Skuddene må være velplasserte. Ha en viss hardhet, hurtighet og smidighet. Det er hindringer i veien, en forsvarsmur og ei målvakt som gjør sitt for å hindre at ballen når målet. 3) Krets-, Norges- og verdensmestere Vi ønsker å vinne, men taper…
-
En håndballspiller og hennes sykkel
Tekst: Birgitte Simensen Berg Hver onsdag kveld fra klokka 21.00-22.00 trener jeg – og mange andre – i Drammenshallen. Denne onsdagen hadde jeg vært på foreldremøte på skolen, og var seint ute til treninga. Hjem å skifte i en fei, og slengte meg på sykkelen. Jeg suste gjennom byen, og hadde litt for god fart over en kantstein, slik at håndballen i kurven foran på styret, spratt ut. Den hoppet bortover – glad og fornøyd – med sykkelen og meg etter. Den ble innhentet og puttet tilbake i kurven, og resten av turen holdt den seg på plass. Treningen ble gjennomført uten skader av noe slag, og med ballen under…
-
Ballen triller videre
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Håndballspilleren av Oddmund Raudberget utenfor Drammenshallen. Vi er klare til ny kamp – drøyt tretti år etter at vi løp inn på banen for første gang. I våre svarte og gule drakter. Sturlafarger. Med nummer på ryggen. Håndball med klister på. Slitte joggesko med hardknyttede lisser. Publikum som heiet fra sidelinja. Vi løp, vi hoppet, vi kastet, vi bommet, vi scoret. Innbyttere på benken og sju spillere på banen: målmann, vingspiller, back og strekspiller. Vi vendte vår egen målmann ryggen, og stod ansikt til ansikt med motspillerne. Kapteinen gikk fram. En mynt ble kastet til værs, tatt i mot i svevet og lagt elegant…