Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Toget fraktet oss til hovedstaden og til Grete Wailtz-løpet. Det var lørdag. Det var mai. Og det var strålende sol. Etter en grunntrening på et par korte og spurtsterke joggeturer var fysikken sånn passe klar til årets Grete Waitz-løp. I nye, rådyre joggesko og med joggedress fra Røde Kors, og med en smørblid datter Nitter i knoppskytingsalderen – selvsagt uten teit treningstøy på – var vi klare til å befraktes inn til hovedstaden per tog. Vi skulle løpe sammen med fem stykk kolleger med oransje t-skjorter, som hadde skjønt viktigheten av å synes i mengden av 44.000 kvinner i alle aldre og fasonger. De…