Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Tomme stoler som venter. Hun banker på, men ingen svarer. Merkelig. Hun legger øret inntil og hører svak hulking innenfor. Døra er åpen. Hun banker på nytt, går inn og roper et forsiktig hallo. Hulkingen kommer fra stua. – Hei Elise, det er Emme. Hun går inn i stua og finner søsteren gråtende over middagstallerkenen. – Så fint du har gjort, sier hun og kikker på det dekkede bordet. Elise snur seg rasende med røde, våte øyne og rennende snørr fra nesa: – Fint! Har jeg endelig klart å gjøre noe fint nå. Det var jaggu meg på tide. 60 år og endelig har…