Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Jeg syklet i den stille, mørke kveld i Buskerudveien. Da boret plutselig en ulende lyd nådeløst og skjærende gjennom stillheten: toget tutet på høyeste nivå, flere kilometer unna, på Pukerud. Alle skjønner at toget må varsle ved usikre planoverganger, men er det nødvendig å tute oss øra fulle? Eller er det slik at tuten har én innstilling – ekstremt høyt? Jeg ser for meg gamlemor hopper høyt i senga, lillegutt setter maten i halsen, fuglene slenger vingene foran øyne og ører, og ikke bare haren, men også hesten opplever galopperende harehjerte. Toget er miljøvennlig, men den høye tutinga er miljøstøy, noe mennesker og dyr…