-
Januar
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Uansett når man er født på året, så er den nyfødte et under. Er du født i januar heter du kanskje Jan eller Janne? Det er gjevt å være født tidlig på den første dagen i det nye året – kan kan man bli titulert som nyttårsbarn – noe som kan føre til foto og solskinnshistorie i avisa. Dessuten blir man senere eldst i klassen, og sjansen er stor for at man blir den første av klassekameratene med førerkort i lommeboka. På jobben ligger den nye sjuende sansen i plettfritt skinnomslag og med mange blanke ark, klar til å fylles med nye, mer eller…
-
April
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Narr meg ikke til å le! Første april er spøkefuglenes dag. De kvitrer og morer seg over å spille andre ett puss eller to. Å la andre gå på limpinnen er bedre enn sjøl å bli sittende fast i klisteret. Første april var datoen for min siste langrennstur, og det var slettes ingen spøk. Jeg jaktet på snøen, og selv den lille bekken gjorde litt narr av meg der den sildret lekens langs stien og viste stolt fram smeltevannet sitt, I utforkjøringene vet jeg ikke hva jeg så ut som: i det ene øyeblikket suste jeg avgårde i harde skispor før jeg plutselig bråstoppet…
-
Takk for turen!
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Jeg hadde en herlig opplevelse en kveld. Fetteren, 12 år, ville ha meg med på treningsturen sin. Iført markadress, hjemmestrikket topplue og med treski stilte jeg opp til årets første skitur. Vi møttes på hjørnet. Han i kreppdress og med glassfiberski. På beina trasket vi opp til lysløypa. Så deilig det var å få på seg skiene igjen og gli avsted bortover i løypa. Den 12-årige konkurranseløperen hadde lovet å ikke gå i fra meg, så stadig vekk måtte han snu seg for å forsikre seg om jeg fremdeles hang på. Og jeg beint tenna sammen, her skulle ikke jeg forårsake forsinkelse, nei. (Noe…
-
En rusletur for to som går godt sammen
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Rusling får blodet til å sildre langsomt i årene. Når jeg hører ordet rusle tenker jeg på langsomhet, stillhet og behag. Andre uttrykk for mosjonsformen, som gå og spasere, har en helt annen og litt hardere klang i mine ører. Tempoet blir plutselig skrudd opp og jeg kjenner et større snev av fysisk aktivitet. Farta øker, og ordene jogge og sprinte får hjertepumpa mi til å galoppere. Rusling får blodet til å sildre langsomt i årene. Tempoet er avslappende. Vi kommer oss fram uten å kjenne svetteperlene piple på panna. Vi har tid og lyst til å kikke på det naturlige livet langs stien…
-
Ville veier
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Jeg ombestemmer meg. Der og da. Hadde tenkt å sykle rett hjem. På asfalt. Under lampelysene. Stjernene og månen er gjemt bak en mørk, regntung kveldshimmel. Og sykkellykten virker ikke. Men jeg har refleksvesten på. Nedi bakken svinger jeg raskt av fra den trygge og kjente asfaltveien. Inn på en skogsvei. Det er bekmørkt. Jeg skimter skogsveien foran meg. Den er litt lysere enn skogen rundt, og jeg vet at den går ganske rett fram. Men hvor er den lille stien som jeg skal følge for å komme ned til boligområdet? Den skal ligge til høyre, rett før en bakke. Dette er jo ganske…