Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Et hav av solsikker. Når jeg lukker øynene og lar det ene toscanske bildet etter det andre rulle opp innenfor netthinna,  fylles bildekavalkaden av gyldne farger. Landskap og bygninger glir over i hverandre, ton i ton, med sine gråbrune steinhus og okerfargede åkerlapper. På avstand ser septembers kornåkere ut som solblekede sanddyner. De høyreiste solsikkene henger med tørre og triste hoder, mens vinrankene brisker seg med sine solmodne, små og søte vindruer. På åstoppene hviler firkantede hus omkranset av slanke, spisse sypresser, mens sølvgrå, krokete oliventrær strekker seg ut i bakkeskråningens tørre og røde leirjord. Det siste bildet av et bølgende landskap dekket av…