Bestemor Sigrid – kvinnesakskvinne og redaktør

Sigrid Andersen, født Lande:

  • Født 07.09.1898
  • Død 11.04.1972
  • Giftet seg 19.01.1829 med Hans Andreas Andersen
  • Bosted: Brakerøya og Grønland
  • Arbeidssted: Frognerseteren, og bestyrer ved fabrikken Osram fram til hun giftet seg og fikk tre døtre
  • Formann i Drammen Arbeiderpartis Kvinneforening (stiftet 15. mars 1908) fra 1962‒64. I 1950-årene var hun varamedlem
  • Redaktør for internavisa «Lyskaster’n», som utkom med seks nummer i året. Avisa ble håndskrevet til helt opp i 60-årene
Sigrid Lande som ungdom.

Besteforeldrene bodde i Drammen by, på Grønland, og dem ville vi, min søster og jeg, gjerne besøke nesten hver helg. Vi syntes det var moro å si til vennene våre at vi skulle til Grønland, da vi håpet dem trodde det var den store og spennende eskimoøya med samme navn.

Et besøk måtte planlegges: Fra Rygh i Mjøndalen til Drammen var det langt å reise for to småjenter. Det var nesten som en ekspedisjon. Først måtte vi opp en bratt bakke til bussholdeplassen, og det var naturligvis viktig å komme tidsnok. Bussturen gledet vi oss til, og vi satt gjerne foran, enten bak eller ved siden av sjåføren, og fulgte med på hva som skjedde på og ved veien, og følte oss store – langt eldre enn det alderen var. Jeg var eldst med ganske nøyaktig ett år, to måneder, to dager, to timer, to minutter og to sekunder. Det var en lang busstur, da bussen stoppet mange ganger før vi var framme ved den store papirfabrikken Drammen Paper Mills A/S. Da vi busset så ofte, kjente sjåføren oss så godt at han laget et ekstra stoppested rett utenfor besteforeldrenes hus, Grønland 81 på Strømsø. Akkurat der hvor Øvre Sund bru i dag lander tung og bredbeint.

Grønland er det gamle industriområdet på Strømsø mot Sundhaugen. Gata som går gjennom området fikk navnet sitt stadfestet i 1866 og går «fra Hjørnet af Sundhouggaden saalangt Byen strækker sig». Det opprinnelige myrområdet er nevnt i Chr. Lohrmanns bok fra 1771 som ett av de viktigste områdene for opplag av trelast i tillegg til Landfalløya og Brakerøya.

Grønland ble på 1840-tallet «gjort kjørbar» og fra midten av 1850-tallet var byggeaktiviteten i full gang i området. Industrien ble etablert fra 1898 med Drammens Armaturfabrik, Andersen & Krussand. Så kom flere papirfabrikker langs Drammenselva: Norwegian Paper Mill A/S, Forenede Papirfabrikker (Union A/S) og Drammen Paper Mills A/S.

Matboks i metall

Bestefar satt for det meste i stolen sin med avisa eller ei cowboybok og med rulletobakken innen rekkevidde, og kikket på oss over brilleglassene: to barnebarn som trofast kom på overnattingsbesøk. Noen ganger sto det ei skål med druer på det lille bordet hans, og vi var flittig bortom og nappet til oss ei drue – og ei og ei til – helt til skåla var tom.

Når vi gikk forbi bestefars arbeidsplass, den ruvende papirfabrikken i murstein, satt han noen ganger på hvilebenken ved veggen sammen med arbeidskameratene sine. Da vinket han til oss, og vi vinket ivrige tilbake. Det hendte at vi møtte ham når arbeidsdagen var slutt. Da var det stas å bære bestefars blanke, litt bulkete matboksen i blikk.

Drammen Paper Mills A/S, Grønland 68, ble grunnlagt i 1905 av Gustaf Adolf Svensen. Rundt 1914 var kapasiteten cirka 7000 tonn per år med fem papirmaskiner, og med cirka 225 ansatte. Hovedvekten lå på eksport, men bedriften hadde også betydelig salg på hjemmemarkedet. Fabrikken fikk gullmedalje ved Drammensutstillingen i 1930.

Union-konsernet overtok bedriften fra 1970, da med cirka 340 ansatte. I etterkrigstida ble det blant annet satset på mønstret gavepapir og husholdningspapir som toalettpapir, papirhåndklær og liknende under bedriftens eget varemerke «Viking».

Fra 1972 ble driften av Drammen Paper Mills og nabobedriften Forenede Papirfabrikker samordnet under navnet Union Drammen. Fabrikken på Grønland ble organisert under navnet Holmen Produksjon. I 1988 besluttet Holmen Hygiene A/S at papirproduksjonen og videreforedlingen til toalettruller/tørkeruller skulle opphøre.

Papirmaskinene stanset 31. januar 1989. I 2004 ble papirfabrikkens maskinsaler, som strakk seg langs fortauet på Grønland revet og senere erstattet av Comfort Union Hotel.

Bøkenes verden

Vi var veldig glade i besteforeldrene våre, og spesielt gode, varme bestemor. Bestemors stuer var fylt med bøker, piano og malerier. Et stort oljemaleri hang over sofaen og var malt av bestemors bror, John. Motivet viste et forlis med menn i en liten livbåt på åpent hav. Det var kjempestore bølger og gjennomvåte menn med skremte ansikter. Bildet fascinerte meg stort. Som ung druknet John sammen med sin svoger i Drammenselva. En trist historie som bestemor fortalte oss flere ganger: om søsteren Margit, som mistet mann og bror, og ble alene med vesle Bjørn. Et fotografi viser Margit i sørgeklær som holder sønnen på tre-fire år i hånden. Bestemor står ved siden av søsteren sin, sikkert til både god støtte og trøst. I trappeoppgangen hang det også et maleri malt av min mor: en gammel mann som hvilte sitt hårløse hode i hendene. Jeg syntes alltid så synd på den mannen, og følte at han også trengte litt ekstra omsorg.

Lille Bjørn står sammen med mamma Margit i sørgeklær og tante Sigrid etter at pappaen og onkelen hans har druknet i Drammenselva. Bildet er mest sannsynlig tatt i Hofgaards gate på Brakerøya.

Vi hadde mange lykkestunder både ute og inne: I dagligstua brettet vi papirfly, både passasjerfly og tøffe jagerfly. Noen ganger tegnet vi også passasjerer i flyets vinduer. Disse ble skjent ut av vinduet i annen etasje, og vi løp ned for å hente dem – gang på gang. Vi lå eller satt ofte på gulvet, leste og bladde i tjukke bøker, som var for store å holde for en liten kropp med tynne armer og lite fang. Snorres kongesagaer og Gyldendals tjukke matbok fenget spesielt. Historier om vikingliv og bilder av deilig mat satte fantasien i sving. Kanskje dette inspirerte til historieinteresse, stor reiselyst og matglede?

Bestemor var glad i å handle og å spise mat. Hennes måltider var velsmakende og viden kjent, da det blant annet vanket spennende pålegg som oksetunge, i tillegg til annet kjøttpålegg og gode oster.

Om sommeren satt vi i den lille hagen, omkranset av gule kyss-meg-over-gjerdet-blomster. Den blå saftmugga var emaljert, og vi fingertegnet sirlige mønstre i duggen på utsida av mugga. Fint var det å sitte ytterst på stolkanten, slenge beina fram og tilbake og nippe til kald saft med isbiter i. En grønn, skjermet hageflekk med kurvstoler, et rundt trebord under en skyggefull parasoll og skyer som drev forbi høyt der oppe.

Bestemor i kurvstolen. Hullete strømper må kunststoppes og ikke snurpes sammen.
Foto: Solveig Henriette Simensen.

Spennende var det også å være med i vaskekjelleren, hvor bestemor sto i dampen mens hun skrubbet med sterke armer klesplagg på vaskebrettet i den store stampen. Jeg kan fremdeles erindre den velduftende såpelukta. En vannslange lå på det våte murgulvet, hvor det lå lemmer slik at man kunne stå mer eller mindre tørrskodd.

Morsomt var det også å være på tørkeloftet og leke gjemsel mellom opphengt tøy. Langs veggene var det lagret klær og gjenstander, og helt i enden var det en vindusglugge lukket med en lem. Lemmen ble fjernet sommerstid, og kjærkomment lys ble sluppet inn. Loftet var glissent, slik at man kunne kikke ut mellom sprekkene i veggene. Der sto vi med vidåpne øyne, to små spioner, da vi så folk utenfor og ingen så oss.

I bestemors hus hadde jula en spesiell glans. Avisa Fremtiden brettet vi ut på gulvet og kikket på de forskjellige smånissene i annonsene. Juletreet var pyntet med blant annet skjøre og fine glassfugler med vippende stjerter. Gavehemmeligheter var vanskelig å holde på for bestemor. Ved juletider en gang, like før sengetid, kom hun fram med pakkene til Kirsti og meg. Hun måtte vise oss dem, det var jo så lenge til jul. Vi var henrykte. Pakkene inneholdt to flotte, brune skinnpennaler, som hun pakket omhyggelig inn igjen i det glitrende julepapiret. Bestefar bare ristet på hodet: Verre enn ungene, tenkte nok han.

Koselig var det også å sitte rygg mot rygg med søster på det lille sparksetet mens bestemor sparket oss trygt både til og fra juletrefesten på Sundland. I hendene holdt vi hardt rundt godteposene vi hadde fått av nissen. Den gangen kunne man sparke i gatene, og lyden av meier mot snø, en stjerneklar himmel og en kald kveld var magisk.

Matbutikker og slaktehus ved Pølsesvingen

Våren var ei fin tid med aktiviteter på et støvete, asfaltert fortau utenfor fabrikkens solide og langstrakte vegg. Dagene og kveldene virket endeløse. Vi hoppet paradis, vanlig paradis med «døden» øverst i høyre hjørne eller «flyver’n». Vi kastet på stikka med kobbermynter, trillet klinkekuler og hoppet tau. Og brukte lekeplassen ved siden av besteforeldrenes hus flittig, der det var karusell, vippe og husker.

Tre barn, to søstre og ei nabojente, leker på fortauet utenfor papirfabrikkens maskinsaler i 1950-årene. De solide murveggene ble revet i 2004.
Foto: Solveig Henriette Simensen.

Livet var ikke bare lek og moro. Litt nytte hadde bestemor av oss, da vi blant annet kunne gå ærend for henne. To butikker lå borte i gata ved Pølsesvingen. Butikken til Wallentin, hvor store og røslige fru Moe sto bak disken i hvit frakk. Tvers over gata, ned mot elva, lå butikken til Wøllo. Sistnevnte butikk ble lagt ned først. I begge butikkene var det handling over disk, og veggene var prydet med fargerike plakater både i papp og metall. Tobakk og drikkevarer var gjerne reklameproduktene. Vi syntes det var spennende å handle, og alle visste at vi var småjentene til fru Andersen, som bestemor ble kalt.

I nabobygningen til Wallentins butikk var det likkister, skummelt og spennende for oss barna. Det hendte at vi tok oss en tur dit om kvelden, bare for å grøsse litt ekstra. I bakgården like ved ble det lagret brune leirrør som var glaserte utenpå. Disse var lagt ned i spon, og stablet opp i kasser under taket av blikkplater. Der lekte vi mye, sikkert fordi vi ikke fikk lov, og vi fant stadig nye gjemmesteder. Slakterhuset lå også i nærheten, og nysgjerrigheten fikk oss til å kikke inn på dyreskrottene som hang på kroker – én og én etter hverandre. Kanskje ikke det mest appetittvekkende vi hadde sett, men kveldsmaten spiste vi alltid med stor glede etter våre mange utflukter i nærmiljøet.

Bestemor hadde alltid en morsom historie å fortelle, og det skjedde nesten alltid noe spennende rundt henne. Hun så og oppdaget gjerne ting som andre ikke så, og så tok hun seg alltid tid til en prat med mennesker hun møtte på sin vei. Kanskje noen av dem hun møtte var tidligere kolleger fra lyspærefabrikken Osram? Før hun giftet seg hadde bestemor arbeidet som bestyrer på Osram, visste vi, men da hun møtte bestefar ble hun husmor og de fikk tre døtre, som kom som perler på ei snor.

Landets første glødelampefabrikk ble grunnlagt i 1916 under navnet Norsk Elektrisk Lampefabrik. Den ble overtatt i 1920 av et selskap dannet av Christiania Glasmagasin og fire store norske firmaer sammen med Osram-selskapet i Berlin. Firmaet sikret seg rett til å bruke det verdenskjente firma Osrams patenter og erfaringer. Bedriften etablerte seg i Tomtegata 80 ved jernbanestasjonen på Brakerøya.

Bedriften fikk gullmedalje ved Drammensutstillingen 1930. Framstillingen av den elektriske glødelampe «Osram», og med en produksjon på mer enn 6000 lamper daglig var fabrikken på slutten av 1930-årene Norges største i sitt slag og hadde cirka 30 arbeidere. På slutten av 1940-tallet var den årlige produksjonen cirka fire millioner lamper, det vil si halvparten av landets samlede årsbehov. Navneendring til Osram-Fabrikken A/S i 1948, og til Osram A/S i 2000.

I 1972 hadde fabrikken 235 ansatte. Osram var markedsleder i Norge og årsproduksjonen steg etter hvert til over 35 millioner pærer. Ved 75-års jubileet i 1991 hadde fabrikken i alt 150 varianter av lyspærer i produksjon. I tillegg markedsførte Osram omtrent 1000 forskjellige lyskilder som ikke ble produsert i Norge, som lysrør, halogonpærer og et stort spekter med spesialpærer. I 2002 hadde Osram 127 ansatte i Norge, hvorav 87 i Drammen. Fabrikken ble nedlagt i mai 2006.

Hans med stokken

Bestemor kjente nesten alle menneskene i hele byen, syntes vi. Det hendte at vi fikk være med henne på torget for å handle på lørdagene. Torget var en spennende oase, og vi gikk fra en torgbod til den neste for å se hva de forskjellige hadde å tilby: Enten det var frukt, jordbær, egg, honning, gulrøtter, hodekål eller andre grønnsaker og blomster. Torget bugnet av varer og bestemor var nøye når det gjaldt matkvaliteten, der hun plukket med seg det vi skulle ha til middag. Glad i mat var hun, så da magen ble mett før øyene, sa bestemor gjerne: ‒ Det er bånn i fattigfolk også.

Torget virket som et trygt sted å være for oss små utenbys fra. Der var vi kjent, men vi våget oss også noen ganger inn i sidegatene, hvor flere av butikkene lå. Kjekt var det jo at Emil Jensens vide dør vendte ut mot selve torget, og der var det også ei spennende rulletrapp som førte oss inn i butikkens stofflige verden.

Det eneste kjedelige med handleturene var at bestemor alltid skulle prate med dem hun kjente. Det ble mye voksenprat, og søsteren min og jeg halte og dro i hver av bestemors armer: – Kom da bestemor, kom! Det tok evigheter syntes vi, men vi ble til slutt belønnet for vår masing og tidvis tålmodighet med is på Bøhm og en kald wiener hos pølsemaker Braathen. Munngodt var turens absolutte høydepunkt.

Best som vi gikk der i menneskevrimmelen på torget, så vi også «Hans med stokken». For ei lita jente var det utrolig spennende å se ham sjonglere med diverse luer eller hatter ytterst på den lange stokken. Jeg tror han satte den andre enden på panna eller nesa, men jeg var mest opptatt av lua som danset rundt langt der oppe, selv om den lille mannen i loslitt dress også vekket både beundring og en viss skepsis.

Byoriginalen Hans var bosatt på Brakerøya, og daglig ruslet han til Bragernes torg for å holde sine populære balanseforestillinger. Han hadde også humoristisk sans, da mindre krevende oppvisninger annonserte han som barneforestillinger. Skiløperen Petter Northug gikk vel i hans fotspor/skispor, da han hadde sin versjon med barneskirenn når han syntes rennet ble litt vel lett å vinne.

Bestemor Sigrid malt av sin unge datter, Solveig Henriette, i 1948.

Snipp snapp snute

Det luktet så godt av bestemor, og hun var så myk. Hun var en frodig person i dobbelt forstand. Noe av det koseligste og deiligste vi visste var å krype inntil flanellnattkjoleryggen hennes. Det var toppen av lykke for småjenter.

Søndag morgen lå vi gjerne i bestemors store og varme seng. Noe av det beste bestemor visste var at vi klødde henne på ryggen. Så fortalte bestemor oss om «gode, gamle dager», da kakene kostet ett øre, om leker de lekte, om søsken og foreldre. Hun fortalte så spennende at vi aldri ble lei av å høre på. – Fortell mer, bestemor? Og hun var lett å be. Vi fikk høre om arbeidet på Osram, og på skolen hadde hun vært tillitsmann og kommandant, som gjorde at hun tellet rekkene og ledet sine medelever, sikkert både inn og ut av skolebygningen. Som liten gikk bestemor mye på skøyter og hun ville gjerne danse ballett. Balletten ble bare en drøm for bestemor, men drømmen gikk i oppfyllelse for ett av hennes barnebarn, da min lillesøster Kari ble ballettdanser.

Da folkeeventyrene ble litt vel spennende, krøp vi bare lenger inn i den lune og trygge armkroken hennes hvor ingen troll og hekser kunne ta oss. Så begynte vi å skrive på hverandres rygger, og da gjaldt det å gjette hva som ble skrevet. Til frokost vanket det egg i blå eggeglass og brødskiver med meierismør og mye godt pålegg. Bestemor hadde alltid julekake og vørterkake, selv når det ikke var jul. Og jeg likte julekaka best, da den var full av rosiner.

Bestemor var også mye ute og reiste, både innenlands og utenlands, og mange av turene gikk i regi av kvinneforeningen. Hun tok oss med på båt- og togturer. Badebåten Snapp til Rødtangen, og den første togturen vår gikk fra Drammen stasjon til Brakerøya. Tog til Spikkestad tok vi også for å besøke bestemors søster og svoger. Språk kunne hun også, og jeg husker jeg ble imponert når hun snakket med noen tyske turister. Tysk hadde hun lært seg under krigen.

Bestemor var også glad i å lese, og hun leste aviser til langt på natt. På morgen fant vi avisene i en bunke ved senga hennes. Vi forsto at vår bestemor var engasjert i politikken. Det var nok én av grunnene til at så mange ville snakke med henne på bybrua og torget. Det var for oss en stor opplevelse å få gå sammen med henne i 1. mai-toget. Hun holdt oss godt fast og vi gikk nesten helt foran, rett bak fanen. Vi syntes det var stas å «toge» før vi fikk lov å gå i skolens 17. mai-tog. Senere fikk vi vite at bestemor, som var formann i Drammen Arbeiderpartis Kvinneforening, også satt i 1. maikomiteen i mange år.

Sirkelen er sluttet

Brakerøya med sine gamle arbeidermiljøer og boliger møtte sin skjebne i 1972. Den nye reguleringsplanen for områdene fra Brakerøya til Bangeløkka ble vedtatt. Det betydde at motorveien måtte fram på Brakerøya og så over på motorveibrua.

Fram til 1942 het bydelen Bragerøen i offisielle sammenhenger, men etter den tid skulle bydelen skrives Brakerøya. Brakerøya har historisk blitt regnet som et arbeiderstrøk. Folk som arbeidet i industrien, bosatte seg gjerne i nærheten av arbeidsplassen. Viktige arbeidsplasser har vært lyspæreprodusenten Osram og National industri (ABB). Sistnevnte ble grunnlagt i 1917 som en videreføring av Drammens Elektriske Bureau fra 1899. Selve symbolet på arbeiderboligene på Brakerøya var Nationalboligen, som var den landets største boligblokk. Den ble revet i 1972.

Brakerøya var en blomstrende bydel i første halvdel av forrige århundre med småbutikker og egne foreninger. Svært mange av byens boligprosjekter beveger seg nå fra sentrum til bydelen Brakerøya. Prosjektene er mange og kan ses i sammenheng med sykehusutbyggingen. Med en så stor arbeidsplass i bydelen trenger man boliger i nærheten, akkurat som for over hundre år siden, da Brakerøya ble befolket av arbeidsfolk.

Bestemor Sigrid vokste opp på Brakerøya, i Hofgaards gate 21. Hennes far, malermester Anton Olsen Lande, dro til USA for å tjene penger til å bygge et hus i hjembyen Drammen. Noe han klarte.

Da bestefar pensjonerte seg, flyttet mine besteforeldre fra tremannsboligen på Grønland til bestemors barndomshjem, tremannsboligen på Brakerøya. Det skulle bli deres siste bosted.

Mitt siste minne av bestemor er at hun ligger i sykehussenga. Et lite glass fylt med snøklokker står på bordet. Besøket avsluttes med en varm klem. Hun strekker armen og vinker i det jeg går ut av døra, som jeg lukker forsiktig bak meg. Så sluttet plutselig bestemors hjerte å slå, og livene våre ble fylt av stillhet, sorg og savn.

Legg igjen en kommentar