Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Det er skumring. Huset ligger og venter. Med mørke vinduer. Huset skal bli vårt. Ei dør åpner seg forsiktig og ei lita dame stikker hodet fram. Vi er ventet. Av selger. Vi er kjøpere og blir gransket fra topp til tå. Selgerens ansikt røper ingenting. Vi ser ikke om hun liker oss eller ikke. Vi venter. Vi kan snu og gå, men vi blir.

Så åpner hun døra og sier kom inn. Vi skvetter. Litt skremte. Stemmen er dyp, maskulin og skurrende. Den store stemmen kler ikke den spinkle dama. Vi kommer inn i en mørk gang. Hun lukker døra bak oss. Det blir helt mørkt, men hun tenner ingen lampe. Vi blir stående. Hun smetter forbi og åpner døra inn til kjøkkenet. Det er lite.

Over et smalt kjøkkenbord brenner det et svakt lys. Vi søker lyset som insekter. Her er kjøkkenet, sier hun. Vi nikker. Det forstår vi. Hun går videre inn i stua. Tre små lampetter er plassert rundt på veggene. En lyssky selgerske. Stua er sparsommelig møblert. Litt koselig i all sin enkelhet. Vi beveger oss tilbake. Til kjøkkenet.

Nå?, sier de spørrende øynene hennes. Er dere fornøyde? Ei trapp fører opp i annen etasje. Der er det sikkert soverom og bad, men hun stenger og skjuler trappa med den lille kroppen og et strengt blikk. Ei dør i veggen blir plutselig slått opp med et voldsomt smell. En kraftig skikkelse titter inn gjennom døra i veggen. Vi rygger tilbake. Skremt av lyd og skjeggete ansikt. Han nikker til oss og ber oss stige på. Vi nøler, men lystrer.

Vi forsvinner inn gjennom dørhullet i veggen. Den lille dama blir stående på kjøkkenet. Vi kommer inn i en annen verden. Fra det mørke, lille kjøkkenrommet til et stort, lyst rom. Som inneholder alt. Kjøkken, bad, soverom og stue. Uten vegger. Lyset flommer over. Ingenting er gjemt. Selv badekaret og toalettet står framme i alles påsyn.

Den store mannen med skjegg er stolt. Han sier ingenting, men kroppen hans sier alt. Her er hans rike. Vegg i vegg med den gamles. Vi kikker på hverandre. Hva er dette? Hvem er han? Hva gjør vi her? Han har dekket på bordet midt i stua. Kaffekopper og kjøpekake. På benken surkler kaffetrakteren med en slapp og resignert lyd. Vil dere ha litt kaffe?, spør han. Vi kan ikke takke nei. Eller kan vi det?

Han skjenker i og ber oss smake på kaka. Vi tar en smakebit og en kaffeslurk. Han virker fornøyd. Dere kjøper vel ikke?, sier han. Han spytter ut spørsmålet sammen med noen kakesmuler. Ingen skal eie dette. Unntatt meg og den lille. Vi nikker. Vi er enige. Vi skal ikke kjøpe. Dette huset kommer aldri til å bli vårt. Vi føler en redsel, som brer seg utover sofaen vi sitter i. Vi vil vekk. Vi vil snu ryggen til dette huset og aldri komme igjen. Vi vil ut. Vekk. Vi vil hjem.

Men vi kommer ikke ut. Rommet har ingen dører. Ingen vinduer. Døra vi kom inn av er borte. Vi snur oss rundt. På let. Han ser vår desperasjon. Smiler, men vil ikke hjelpe. Vi er lokket i ei felle. Vi er i et hus med én inngang og ingen utgang. Bygg dere et eget rom i dette huset. Det gjorde jeg, sier han. Jeg kom heller ikke ut, og har blitt her siden. Og vi er flere. Den lille dama og hennes lille hus rommer mange. Alle har sitt eget. Nå må dere også bli her. Jeg skal lage ei dør fra min leilighet. Der kan dere gå inn og lage dere en bolig.

Se her, jeg har laget den allerede. Jeg visste at det ville komme flere – ganske snart. Han åpner ei dør. Inn til en plass uten vegger, gulv og tak. Det ligger planker, spiker og hammer på bakken. Han dytter oss inn og lukker døra hardt bak oss. Nøkkelen vris rundt. Vi er stengt ute. Vi er stengt inne.

Langt-langt borte hører vi en latter, som slår i mot oss. Vi holder oss for ørene og lukker øynene. Vi skriker, men ingen hører oss. Skrikene våre faller døde til jorda, mens latteren hennes stiger. Høyere og høyere. Vi er sperret inne, jaget og forfulgt av vårt eget mareritt – et evig mareritt ikledd en dyp, maskulin og skurrende stemme.