-
Utan draumar er vi ingenting: av voner og draumar er livet vevd.
-
Den gode fe
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Plutselig – som et trylleslag – fra hard asfalt til myk sand. Jeg gikk på kjente veier. Det var grå hverdag og grytidlig morgen. Målet var plottet inn, og min indre kompassnål pekte i riktig retning. Rett fram lå jobben. Da kjente jeg at noen pirket meg forsiktig på ryggen. Jeg snudde meg. En lys, svevende kvinneskikkelse smilte til meg. I hånden holdt hun en kort pekestokk – en tryllestav. Jeg gnei meg i øynene. Jeg var plutselig ikke sikker på om jeg fremdeles sov og feen var en barnslig drøm. – Hei, svarte jeg spakt. – Jeg har sett deg gå over plassen…
-
Inter-Rail og reint sengetøy
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Ut i verden den vide. Hvor alt går på skinner. Vi var tre jenter i vår beste alder: Tenåringer, reiselystne, nysgjerrige, uhøytidelige og røffe. «Ryggen rak og blikket fritt, ja, slike kjekke jenter det vil gamle Norge ha», sang vi for full hals. Ola-bukser med påsydd norsk flagg på låret, t-skjorter og svære ryggsekker. Inter-Rail-billetten hadde vi kjøpt med selvtjente penger. I uker hadde vi levd med hodet ned i grønne jordbærplanter. Plastkurver ble fylt med røde og søte jordbær, som ikke fristet jordbærpikene til noen gratis munnfuller. Synet var mer enn nok. Vi jobbet oss oppover radene med en solsvidd rygg og ømme,…
-
Klassefest: 30-års jubilantene
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Gamle klassevenner møtes igjen og har mye å snakke om. Det er ingen aprilspøk, enda kalenderen viser 1. april. Denne gangen arrangeres jubileumsfesten på Årbogen i ly av krokstadskauen. Kanskje vi føler oss like folkesky som skautroll, der vi titter fram én og én, eller to og to? Litt nølende beveger vi oss i blankpussede sko fram til bordet med velkomstdrinker, og med glasset i den ene hånda tar vi i mot ei utstrakt hånd med den andre. Vi leter etter kjente trekk, og hjernen jobber på høygir med å huske navn. Vanskelig er det fra tid til annen å dra kjensel på den…
-
Toget er gått
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Jeg står igjen på perrongen. Og ser. At toget beveger seg raskere og raskere – og til slutt forsvinner i det fjerne. Jeg står fremdeles på det samme stedet. Med tjukke vinterstøvler i kald snø. Fremdeles holder jeg krampaktig fast i den tunge kofferten. Den er så tung. Av fortvilelse og håpløshet. Og lett sommertøy, som med ett kjennes blytungt. Toget er gått og jeg står igjen. Alene på perrongen. En svart prikk i alt det hvite. En liten prikk i en stor by. Hva gjør jeg nå? Jeg må rekke flyet. Jeg har alle billettene til vennene som venter på flyplassen. De er…
-
Huset
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Det er skumring. Huset ligger og venter. Med mørke vinduer. Huset skal bli vårt. Ei dør åpner seg forsiktig og ei lita dame stikker hodet fram. Vi er ventet. Av selger. Vi er kjøpere og blir gransket fra topp til tå. Selgerens ansikt røper ingenting. Vi ser ikke om hun liker oss eller ikke. Vi venter. Vi kan snu og gå, men vi blir. Så åpner hun døra og sier kom inn. Vi skvetter. Litt skremte. Stemmen er dyp, maskulin og skurrende. Den store stemmen kler ikke den spinkle dama. Vi kommer inn i en mørk gang. Hun lukker døra bak oss. Det blir…