Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Gamle klassevenner møtes igjen og har mye å snakke om.
Det er ingen aprilspøk, enda kalenderen viser 1. april. Denne gangen arrangeres jubileumsfesten på Årbogen i ly av krokstadskauen. Kanskje vi føler oss like folkesky som skautroll, der vi titter fram én og én, eller to og to? Litt nølende beveger vi oss i blankpussede sko fram til bordet med velkomstdrinker, og med glasset i den ene hånda tar vi i mot ei utstrakt hånd med den andre. Vi leter etter kjente trekk, og hjernen jobber på høygir med å huske navn. Vanskelig er det fra tid til annen å dra kjensel på den «gamle» klassekameraten, da hår, ansiktstrekk og kropp har forandret seg en smule.
Kjapt huker man tak i et kjent menneske, og snart står man i smågrupper og skravler om løst og fast – latter høres og små nikk ses. Det blir klappet, en velkomsttale og maten er servert. Bordkavalerens navn står på en lapp, og en ledig stol blir trukket fram på gentlemans vis. Mat på fat og drikke i glass. Trearmet lysestake og bord i hestesko. Festkomiteen har gjort sitt for å skape en god og lun atmosfære, og så er det opp til den enkelte å skape stemning både i og rundt seg selv. Velbekomme! Håper maten smaker? Gafler og kniver klirrer mer og mindre i takt, og det synges med bass-, alt-, sopran- og tenorstemmer.
Så kommer tremannsorkesteret på podiet. Potetmel dekker dansegulvet som et fint snødryss, og så er det bare å snøre danseskoa med ei skikkelig løkke. Dansebandet spiller musikk fra den gang da og litt framover i tid. Det er swing, rock og twist, pop og dansebandmusikk. Kjente tekster, slik at kavaleren synger av full hals. Stereo med sang i begge øra. Gutta fører etter alle kunstens regler, og kaster etter hvert jakka og løsner på slipset. Jentene svinges rundt i sine lårkorte eller ankelside skjørt og kjoler, og bukser med vide eller rette bein. Moten svinger med, opp og ned. Formen er upåklagelig – det ene mannebeinet etter det andre beretter om diverse idrettsskader: alt fra brukket ribbein til forstrukket ankelsene. Men pytt, nå skal dokka danse. Og ta den mann og la ham vandre. I morgen kan man slikke sine sår og sitte med vondfoten på en skammel. Gutta er noen hardhauser og har håndlag, da brorparten er utdannet tømmermenn. Tørsten slukkes og panna tørkes. Og så er det ut på dansegulvet igjen. Kvelden er ennå ung, og ansiktstrekkets rynker viskes ut og grå hår forsvinner eller tones ned i det svake lampelyset.
Minner og livet som er levd kommer fram. Med synlige og usynlige arr. Sorger og gleder. Unger er det blitt, som nå er eldre enn vi den gang var. Skoletid med erting av hverandre og plaging av læreren, jukselapper, fnising, klipping av åt og pirking med linjal i hårfeste på kjekkasen på pulten foran. Skoleturer og leksepugg. Jo, minnene strømmer som en våryr, klukkende bekk. Skoletida er ikke glemt likevel. Og hva gjør man nå? Familie og jobb? Fritid?
Hva med en stille stund ved et skogsvann?
– En vindstille kveld tennes telys etter telys. Å sitte og se de seiler sakte utover. Ja, det er et utrolig syn, sier han og drømmer seg bort. Og vi drømmer sammen: Jeg ser de blinkende lysstjernene, som seiler avsted på vannet. Små, blanke båter med blafrende lysmaster.
– Det må være mange lys, sier han.
– Tenn ett lys for hvert år du har levd og kanskje for årene som kommer?
– Ja, jeg skal tenne mange lys, også for årene som vil komme. Det blir mange lys, som seiler avsted på et mørkt vannspeil under en kveldshimmel full av blinkende stjerner.
Oppbruddets time. Musikken har stilnet. Utenfor snør det. Vinteren dekker våren med sin hvite, bløte dyne. God natt og god tur hjem. Og lev vel til vi ses igjen!
Publisert i Klassekampen og DA.