Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Hun vil fram. Og opp. Gjerne til topps, selv om det vil ta resten av hennes arbeidsliv. Krype langs gulvet sammen med de mange, bermen, de kjedelige, vanlige og anonyme er ikke noe for henne. Her er så trangt. Støyete. Slitsomt. Svette og dårlig ånde setter seg i klær, hår og nese. Hun føler seg nesten kvalt. Kvalm.

Hun løfter hodet. Prøver å kikke over det bølgende havet av kropper, som snor seg hit og dit, fram og tilbake. En ekkel masse. Viljeløse. Tankeløse. Ryggesløse. Det er lettere å puste når hun strekker hals. Hun tar et overblikk. Hun føler seg ikke vel her nede på gulvet. Hun føler seg ikke hjemme. Det er ikke her framtida ligger. Hun er annerledes. Hun er spesiell. Hun skiller seg ut. Har finere klær, manerer og språk. Hun har god holdning. Hun har vilje og tæl. Det er lett å se. Så iøynefallende. For alle. Hun må vekk. Fort. Men hvordan?

Allianser må bygges. Hvem skal hun bruke sin dyrebare tid på? Hun åler seg framover med ørene på stilker. Øynene leter. Han og henne. Henne og han. Hun velger med omhu. Ingen bekjentskaper er tilfeldige. Hun snor sin åleslanke kropp rundt byttet og holder det fast med fagre ord og forsiktige kjærtegn. Hun nærmer seg med små skritt. Prøver seg forsiktig fram. Ros og oppmerksomhet. Det virker gang på gang. Forfengelighetens tre er lett å høste. Treet bærer saftige og store frukter. Hun vet hvordan hun skal riste, slik at frukten lander rett i fanget. Uskadd. Hun tar varsomt i mot.

Noen av fruktene beholder hun selv. De aller beste. Hun spiser grådig. Hun trenger næring. For å vokse seg stor og sterk. Fruktkjøttet smaker søtt og godt. Hun byr fram frukten. Villige hender tar i mot. Det er lett å vinne vennskap. Det er bare å gi og gi. Det koster litt innsats her og nå, men hun vet hun får mangedobbelt tilbake. Når hun trenger det. Når tida er inne. Hun fanger flere og flere i sitt smigernett. Hun suger dem til seg. De sitter fast. De lar seg villig fange av hennes sjarm. Av hennes søte ord. Klissete som honning. Gult og falskt. De slikker det i seg med glupsk appetitt. Umettelige. Hun lar dem spise – uforstyrret. Til de legger seg ned – stinne og søvnige.

Hindringer må ryddes av veien. Det er flere krypende karrierekvinner på veien. Hvor er deres svakeste punkt? Jaktinstinktet våkner. Hun setter inn nådestøtet. Går bak ryggen. Forteller hvordan virkeligheten ses med sine øyne. Hun har rett. Bestandig. Den andre har urett. Alltid. Den andre er ond. Dum. Hun sniker seg inn bakfra. Lager et blødende sår. Taler med to tunger. Vær sleip. Stikk. Spytt. Og la væsken svi i såret. La den andre vri seg av smerte. La den andres hyl bli til vakker musikk. En sakte og smertefull død inntreffer. Slangemennesket lykkes. Det er dets instinkt. Bare den sterkeste har livets rett. Naturen krever sitt. Det er opplest og vedtatt allerede fra tidenes morgen. Historien lyver vel ikke?

Hun kryper videre og er såre fornøyd. Med livet og seg selv. Hun har staket ut veien. Hun åler og bukter seg fram. Hever hodet og lar den splittede tungen vibrere i løse lufta. Øynene er svarte med gule pupiller. Stille sniker hun seg fram. De andre flykter. Skremte. Og etterlater seg en spesiell stillhet i krattet. Selv vinden blåser forsiktig i tretoppene. Et stille sus. En hvisken. Det virker som om alt og alle holder pusten. I spenning. I redsel. Hun kjenner sin makt stråle som varmt blod gjennom hele den slanke, lange kroppen.

Selvsikkerheten lyser ut av øynene. Hun kaster kjekt på hodet og speider seg rundt. Hun visler. Av stolthet og glede. Hun kryper fram til pynten og kveiler seg rundt en solvarmet stein. Hun er sliten. Hun er trøtt. Det krever sin kvinne å holde fasaden. Hodet legges ned på den glinsende kroppen. Ett øye lukkes. Det andre holdes vaktsomt oppe. Hun sover med anspent kropp. Hun kan aldri slappe av. Hun må hele tida være på hugget. Er hennes venn virkelig hennes venn? En venn som er kjøpt og betalt. Med søt smigerfrukt. Hun er aldri trygg. Det er mye som står på spill. Hennes karriere. Hennes framtid. Hennes liv.

Karrierekvinnen slutter å krype. Drømmen er i ferd med å gå i oppfyllelse. Hun har funnet fotfeste. Hun klatrer i maskene av sitt nettverk. Oppover. Uten å se seg tilbake. Hun biter tennene sammen. Den krypende karrierekvinnen skifter ham. Hun kler av seg. Helt naturlig. Ingen sjenanse. Hun har en kropp som kan og skal vises fram. Hun ser seg selv i speilet. Hun er perfekt. Hun vokser i sinn og skinn. Hun er forvandlet til en klatrende, kraftfull karrierekvinne. Fortida er glemt. Hun setter nesa i været. Toppen blinker i det fjerne. Dit skal hun. Hun klatrer raskt mot ei lysere framtid.

Lufta er tynn her oppe og det blåser. Skyene trekker sin lette dundyne til side og viser et eventyrrike i himmelblått. Utsikten er svimlende og fantastisk. Hun er kommet til topps. Stigen rekker ikke lenger. Det er ikke flere trinn. Nå er den ubrukelig. Hun kaster den fra seg. Hun er framme. Et luftslott reiser seg i all sin prakt. Den tunge porten står på gløtt. Hun smyger seg inn. Som en tyv. Hun vil og skal inn i varmen. Hun låser den knirkende porten bak seg. Ingen stengsler kan stoppe henne nå. Ingen konkurrent slipper inn. Hun kaster nøkkelen i dypet. I et krater av glødende masse. Nå er hun trygg. Her hører hun til.

Endelig har karrierekvinnen funnet sin arbeidsplass. Høyt hevet over alle og enhver.