Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Vekkerklokka ringer. Klokka er seks, mandag morgen. Jeg er trøtt. Vesle Carl på tre måneder våknet klokka to i natt og forlangte mat – noe han fikk.

Mannen rusler ut på badet. Jeg lukker øynene og kroer meg under den varme dyna. Borte fra barnesenga høres noen klynk, som blir høyere og høyere og mer og mer langvarige. Mattid igjen. Jeg rusler bort til senga og tar ham opp. Bærer ham bort til senga mi og lar ham stille sin sult der. Etter maten blir han liggende i senga, mens jeg tapper vann i badekaret hans. Morgenbades skal den lille karen.

Mannen spiser frokost. Aller først får Carl en teskje tran før han blir kledd naken og puttet oppi det lunkne badevannet. På med bleie og rene klær. Setter ham litt i stolen, slik at han kan få titte på meg mens jeg rydder opp etter badet.

Mannen sier adjø.

Klokka er blitt kvart på sju. Nå kan jeg vente pappa Rune med sønnen Andreas hvert øyeblikk. Skynder meg inn på badet, hvor jeg gjør mitt eget morgentoalett. Der ringer det på døra, midt i tannpussen.

Utenfor står Rune med veske og dyne under den ene armen og sønnen dinglende under den andre. Mornakos til sønnen og ha det til meg. Vi skynder oss bort til vinduet for å vinke adjø, men Andreas er mer interessert i potteplantene enn i pappaen som står utenfor og vinker. Vi rusler ut på kjøkkenet, hvor Carl sitter i stolen sin på bordet og gjesper stort. Han blir nemlig for trøtt etter morgenbadet. Jeg bærer ham bort i senga vår og legger ham der. Andreas overtar nemlig senga hans om dagen. Finner fram skittentøy, mandag, vaskedag. Andreas krabber rundt meg, suger på skaphåndtakene, heiser seg opp ved hjelp av stolene, sitter på gulvet, rister på hodet og klapper kake. Andreas er ni måneder og en livlig krabat.

Carl har sovnet.

Jeg begynner å bli sulten, spiser frokost og leser avisa. Har funnet fram lekene til Andreas, som han sitter og plukker på. Men leke bryr han seg lite om, så det er ikke lenge før han begynner å krabbe igjen. Igjen på oppdagelsesferd rundt omkring i huset. Ting jeg er redd for skal bli ødelagt, har jeg plassert slik at han ikke kan få tak i dem. Dermed slipper jeg å holde øye med ham og si nei hele tida. Nå er han borte ved aviskurven – stopp, er det dagens avis som mannen ikke har lest. Nei, det er lørdagens, så vær så god, krøll og riv i vei.

Oi, her bærsjes det. Andreas blir rød i ansiktet.

Ut på badet med oss og på med ny bleie, og så krabbes det videre. Småsutring, gjesping og gniing i øynet. Det er sikre tegn på at Andreas er trøtt. Opp i senga med ham. Litt protest i begynnelsen, men snart sover han. Stille i huset, barnetimen for de minste på radioen og vaskemaskinen durer på kjøkkenet. Finner fram brevpapir og skriver et brev til ei venninne. Smågrynt fra storsenga – veslefanten er våken og han skal igjen ha mat. Oppi barnesenga høres småpludring og pleddet beveger seg. Også han er våken. Tar Andreas opp av senga, gir ham litt å drikke etter sovinga og tar fatt på stellet av minsten. Han spreller med bein og armer. Tørr bleie og underbukse blir tatt på.

Andreas småsutrer, da han begynner å bli sulten. Jeg finner fram brød, melk, smør og leverpostein. Skjærer bort skorpen og heller melk i koppen. På med smekke. Andreas hyler og vifter vilt med armene, den matmomsen. Tar selv en matbit sammen med ham, skorpene må jo også spises opp. Carl sitter i stolen sin og betrakter oss to. Prater litt med ham også, men hele tida må jeg titte på Andreas under spisinga, da jeg er redd for at han kan sette mat i vrangstrupen. Det har nemlig hendt før og det var lite koselig. Matstunden er over for denne gang, ned på gulvet igjen og ut på nye tokter.

Vi synger noen sanger, klapper litt i hendene og rusler rundt på gulvet. Øver oss på å gå.

Carl sutrer og småsutrer. Han er lei av å sitte i stolen sin og lengter til senga. Han sovner uten et kny.

Vasken er kommet ut på snora.

Nabojenta på ni år kommer innom etter at hun har vært på skolen. Andreas krabber mot henne, kjenner lekekameraten sin igjen. I mens skriver og tegner jeg i minneboka hennes.

Andras er trøtt. Jeg skifter på ham og legger ham i senga. Denne gangen sovner også han uten protester.

Carl våkner, teskje appelsinjuice, melk og stell. Jeg er ikke før ferdig med stellet, før Andreas våkner igjen – det var kun en liten høneblund. Stikker over til svigermor og spør om hun kan se etter Carl for meg, men jeg stikker ut for å handle mat.

Carl blir plassert på bestemors fang, og Andreas blir puttet oppi bæremeisen. Der oppe liker han seg godt, finfin utsikt. Hviner til folk som går forbi og lugger meg i håret. Blir sliten av å ha ham i meisen, så turen blir heller kort. Men vi har da fått oss litt frisk luft.

Tilbake igjen og en takk til svigermor, og Carl blir igjen lagt i senga – og sovner. Andreas skal ha mat, denne gangen jordbæryoghurt. Den glir ned på høykant. Fremdeles sulten, så det blir litt brødspising også. Etter maten, stell og så er det full fart på gulvet igjen.

Carl våkner, han vil også ha litt oppmerksomhet. Tar han på fanget, prater litt, og da er det ikke lenge før han prater tilbake. Former munnen sin så fin og rund, og mange øøøøøøøøøøøø-lyder kommer ut av den lille munnen. Det er så moro å sitte slik og betakte ham. Hvor ivrig han er når han først har begynt – da kan han prate en lang-lang stund. Andreas krabber rundt beina mine, oppmerksomhet skal han også ha. Han gjør seg til, smatter med munnen og suger inn kinnene, det aller nyeste han har lært seg. Må le av ham. Men Andreas er trøtt. Mens han sover, får Carl stell og mat. Passer på å kose og prate med ham på stellebordet, har nemlig på følelsen at han litt forsømt. Carl er trøtt og sovner.

Så deilig det er når begge to sover – så stille. Tida går så fort når ungene sover.

Tøyet er tørt, så jeg finner fram strykejernet. Potetene koker. Andreas er igjen våken. Resten av strykingen får vente.

Klokka er blitt halv fem, et kvarter til pappa Rune kommer. Jeg rydder sammen lekene hans, putter klær og bleier oppi veska og finner fram dyna. Så kler jeg på Andreas, men blir ikke ferdig med påkledningen før det ringer på. Der står Rune og gjensynsgleden er stor. Hjelper ham med å bære sakene uti bilen. Andreas blir spent fast i bilsetet – adjø og på gjensyn i morgen.

Publisert i Drammens Tidende.