Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Da vi våknet søndag morgen, var hele verden dekket av et hvitt teppe, et teppe som ble tykkere og tykkere utover dagen.

Jeg lå under dyna og tittet ut gjennom vinduet på snøfillene, som dalte sakte gjennom lufta og la seg stille på de svarte, sprikende syringreinene. Man blir så rolig inni seg av å se på dalende snøfnugg.

Naboens unge var utenfor. Jeg hørte hennes elleville stemme. Hun så nok allerede ut som en snømann etter all basinga. Snøen som hun har ventet på i lang tid var endelig kommet.

Snøen ja.

Nå lå den og gjemte alle bladene på plenen, som jeg skulle ha rakt sammen til en komposthaug. De visne blomstene skulle ha vært i den sammen haugen. Rosebuskene som jeg skulle ha dekket til med granbar. Og den ene knoppen på Peace-rosa som skulle ha vært tatt inn og puttet oppi vasen, slik at den kunne ha sprunget ut i all sin skjønnhet på stuebordet. Nå står den vel stiv av kulde med snø som rekker den lagt opp på stilken. Stakkar.
Og den lille flekken etter grønnsakshagen skulle vært gravd opp og strødd plenfrø på.

Solbærbusken og nyperosebusken jeg har fått, skulle jo vært planet i jorda forlengst. Nei og nei, snøen skulle ha kommet så fort.

Plutselig var jeg ikke så rolig inni meg lenger. Jeg kledde på meg i en fei. Grep etter saksa, tok på meg skoa, men stanset i døråpningen. Av med skoa og på med støvler.  Vasset bort til rosebusken og klippet av greina som knoppen satt på. Ristet av snøen og bar den forsiktig og andektig inn i varmen. Fylte vann i vasen. Kanskje vil den springe ut?  (Innerst inne vet jeg godt at den vil visne, at jeg aldri vil få oppleve den som en utsprunget rose).

Jeg stod og betraktet den livløse blomsten og lovet meg sjøl at etter denne dag skulle jeg begynne et nytt og bedre liv. Bli flinkere til å få ting unna.

Men i dag er det jo søndag, får slappe av litt da. Men morgen, mandag, ei ny uke, da…..

Publisert i Drammens Tidende.