Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Jeg hadde en herlig opplevelse en kveld. Fetteren, 12 år, ville ha meg med på treningsturen sin.

Iført markadress, hjemmestrikket topplue og med treski stilte jeg opp til årets første skitur. Vi møttes på hjørnet. Han i kreppdress og med glassfiberski. På beina trasket vi opp til lysløypa. Så deilig det var å få på seg skiene igjen og gli avsted bortover i løypa.

Den 12-årige konkurranseløperen hadde lovet å ikke gå i fra meg, så stadig vekk måtte han snu seg for å forsikre seg om jeg fremdeles hang på. Og jeg beint tenna sammen, her skulle ikke jeg forårsake forsinkelse, nei. (Noe jeg etter hvert måtte innse at jeg gjorde). Det tok ikke lange stunden før polvottene forsvant ned i kengurulomma og ullua ble skjøvet vekk fra den varme panna, og pusten gikk i hurtigtogsfart.

Da vi passerte Spiralen drømte jeg om vann. Vann – vann. Drømmen forsvant etter et par munnfuller med snø.

To kamerater av fetteren spurtet forbi. De ville gjerne vite hvem jeg var, og i det de forsvant bort fra oss, ropte de til fetteren:

– Du må ikke slite henne ut!

Fetteren smilte tilbake til meg, og så kameratene forsvinne rundt en sving. Da synes jeg synd på ham, der han trasket med meg i sneglefart.

Og jeg som trodde vi kom til å være for oss sjøl. Forbi oss for den ene sportsmann og sportskvinne etter den andre, ektepar med bikkje, en som hadde smurt med Blå Extra, to guttunger som så sjøl som Formo og Brå om noen år.

Jeg nødt turen. Det var virkelig deilig å gå slik på ski, puste inn den friske kveldslufta og få brukt kroppen sin. Vi skiltes etter turen. Fetteren og jeg. Han skulle ha seg varm blåbærsaft når han kom hjem, og jeg springvann og kaffe.

Fetteren er snill. Neste uke skal vi igjen ta en fellestrim. Er det noen flere som har lyst til å bli med?