Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Novembermørket siger inn over Strømsø torg.

Grå – gråere – gråest. Fra lys grå til mørk grå. Det mørke grå går over i det svarte. November er full av grå og svarte fargetoner. Våt – våtere – våtest. Grått og vått. Vi er på reise gjennom årets nest siste måned.

Trærne skjelver i sin nakenhet med et bakteppe av mørk himmel. Vinden rister hardt i greinene, slik at bladene ikke  lenger klarer å holde seg fast. De slipper taket og gir seg ut på sin siste seilas. Noen svever lydløst gjennom lufta, mens andre lar vinden blåse seg hit og dit i en rytmisk danselek. Så legger bladene seg til ro, og deres vakre farger blir etter hvert brune og blasse.

Blader får blekere og blekere høstfarger.

Vinden er en lystig fyr: Han puster deg lett i øret. Vinden er en lunefull kar: Han puster deg tungt i nakken. Noen ganger piper vinden forsiktig – andre ganger uler han sårt og viser sin styrke. Han er sterk og pisker regnet hardt mot ruta. Regndråpene renner svimeslåtte nedover det kalde glasset og lager små bekkespor. Det er musikk i regnet, der det trommer taktfast mot hustaket. Det er mye vær og rytme i november, og vi nynner med og tramper takten:

– Regn, regn, gå din vei. Men regnet vender det døve øret til, og spruter i bakken med små, sinte smell. Regnet spiller i et orkester, som ikke lar seg dirigere.

To under en paraply. La det fortsette å regne – lenge.

I orkestergrava stemmer musikerne sine instrumenter. Det høres ut som om byens bakgårdskatter har gjensynsfest. Dirigenten hever taktstokken. Så forvandles instrumentenes jamring og unoter til nydelig musikkstykker. De vakre tonene leker med følelse og fantasi. På teaterscenen spiller skuespillerne ut sin kjærlighet og sitt hat. På lerretet i kinosalen ses filmer, som fyller publikum med latter og gråt. I konsertsalen, i teateret og på kino bestemmer andre eler vi selv hvilken tid vi er i og på hvilket sted vi er på. Vips, så er vi én av mange sørstatsoldater på det amerikanske slettelandet. Så plutselig løper vi på raske bein over en blomstereng med drømmehelten på én armlengdes avstand. Drøm og virkelighet. Virkelighet og drøm. Om og om igjen.

Klokka viser ikke lenger sommertid, og vi går til og fra jobb med mørket i hælene. Dagslyset nyter vi i helga – da bestemmer vi sjøl og ikke arbeidsgiveren over tida vår. Er det pent vær er vi ekstra heldige. Da kan vi pakke tursekken og gi oss ut på lange eller korte turer. Fremdeles varmer sola, og vi sørpå slipper ennå å bruke lue, votter og skjerf. Ullplagg våre landsmenn nordpå forlengst har måttet ta i bruk. Det er stor forskjell på novembermåned i Kirkenes og i Kristiansand.

Inne har vi tent mange stearinlys. Bordet er dekket, og maten er klar. Da ringer gjestene på, og vi åpner døra og ønsker dem velkommen. Så benker vi oss rundt det festdekkede bordet, og lar mat og drikke fylle sultne skrotter. Deilig er det å være gjest, selv om kveldstimene går så altfor fort. Inne er det varmt og lyst. Ute er det kaldt og mørkt. Derfor kvier man seg litt for å si takk for seg og rusle ut i kvelden med ordene «kom snart igjen» som avskjedshilsen.

Hjertevotter varmer – i dobbelt forstand.

Så plutselig er landskapet helt hvitt. De små snøfnuggene daler og dekker nesten alt det grå og svarte. Det blir så rent og pent, og jeg legger meg forsiktig ned i det myke teppet og spreller med armer og bein. En engel. Et hode, to vinger og en fotsid kjortel. Alt formet i snø. Jeg børster av meg det kalde hvite, og rusler inn. Neste dag ligger engelen fremdeles på bakken – hun har ikke fløyet sin vei. Jeg legger meg ned i snøen, og lager en ny engel. Der ligger de og berører hverandre forsiktig med vingene. Jeg reiser meg og lar de to englene ligge igjen – alene – ved siden av hverandre.

Publisert i Klassekampen.